Forsiden
Index in English
Grana.no i stedet?


La spettatrice attenta

[ The attentive spectator ]

Det tar tid å observere andre mennesker og ukjente miljøer. Jeg har all den tiden jeg trenger. Dette er langsom-tv på internett uten film.

TEKST: JORUNN GRAN



Palermo 2022


19.9.21 - 7.10.219.10.2123.10.218.11.2112.12.2130.12.219.1.2216.1.2216.1.22 igjen19.1.2221.1.2223.1.2224.1.2226.1.2228.1.2229.1.222.2.223.2.225.2.228.2.2211.2.2213.2.2215.2.2216.2.2218.2.2219.2.2220.2.2223.2.2227.2.224.3.228.3.2213.3.2216.3.2218.3.2222.3.2223.3.2224.3.2225.3.2226.3.2228.3.2229.3.2231.3.224.4.227.4.2216.4.2223.4.2224.4.2227.4.2228.4.223.5.339.5.2212.5.2230.5.331.6.22





I miei ragazzi [1.6.22]

[ My boys ]

Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Da jeg var her for tre år siden, fikk jeg øye på en liten gutt i et butikkvindu i Via Lincoln. Han skulle selge en dress. Han var en utstillingsdukke.

I år står det to gutter i samme vindu. Jeg elsker dem.

Det er siste uka mi her på veldig lenge, og i går tok jeg en siste tur forbi gutta mine for å se om de hadde fått på seg sommertøy. Jeg følte at blikkene deres sa Prendici! In Norvegia! Og jeg kunne ikke si annet enn Siete per sempre nel mio cuore, ragazzi!

Un altro viaggio in autobus

I går var jeg med på et nytt bussdrama. Denne gangen med personskade. En mann skulle av, og mente han hadde trykket på knappen. Han ropte til sjåføren - som sa han ikke hadde trykket hardt nok. Passasjeren bestemte seg for å banke opp sjåføren. Da ble de liv. Tre menn løp fram, reddet sjåføren og kastet av mannen. Den ene redningsmannen fikk seg ei lårhøne i armen. Hele bussen fnyste og ristet på hodet etter hendelsen.

Hendelsen med stoppknappen skjedde på vei fra Vergine Maria til Croci, da jeg tok bussen hjem etter å ha gått langs sjøen fra Mondello.

På veien fra Croci til Mondello ble vi for øvrig utsatt for ikke færre enn tre uavhengige kontrollører. Det fine med kontroller her, er at det blir ledige plasser på bussen fordi ungdommer skynder seg av bussen. Men da tredjemann kom og krevde billett, og dessuten nektet folk å gå av uten billett, syntes jeg at det begynte å bli nok, og freste Koordinasjon?! som jeg antar heter cirka det samme på italiensk.

Jeg har i det hele tatt begynt å frese ganske mye. En kombinasjon av den generelle livssituasjonen min hjemme og varmen her på Sicilia.

Ingen bryr seg om at jeg freser, jeg får tvert imot bifall fra andre når jeg roper inn bilvinduer og hytter med neven mot mopedister som prøver å drepe meg. Jeg er blitt en slags sicilianer.

Fine bein

En observasjon som er mer personlig enn interessant, er at jeg kom i skade for å gjøre et innkjøp i går som viste seg å få fram det beste i meg – selv om kortet mitt ble avvist to ganger i den teite butikken.

Det er så sykt varmt her, over 30 grader. Og jeg har med meg to par shorts som må være sydd for arktiske strøk. Så jeg lette etter en tynnere shorts, og fant den. Den nye shortsen er ganske tøff og litt kort. Og da jeg hadde den på meg på kveldstur i går, kom jeg på noe jeg forlengst hadde glemt. Kombinasjonen boots og kort shorts gjorde at alle jeg møtte, glodde bifallende på beina mine. Jeg trengte akkurat det akkurat denne uka. Takk til Universet som hjalp meg til å rote fram kæsh fra veska mi da kortet ble avvist for andre gang.

Un settore poco redditizio?

Da jeg gikk kveldsturen min i går – jeg har begynt å gå langtur tidlig og korttur seint på grunn av varmen – gikk jeg gjennom hele Mercato di Ballarò. Klokka var over sju, og jeg vet at markedet stenger i åtte-ni-tida. Men selgerne hadde fortsatt masse frukt og grønnsaker og kjøtt i diskene sine. Jeg tenkte at dette må da være en veldig ulønnsom virksomhet, for de kan jo ikke selge varene sine neste dag – etter en hel dag i disken i 30 grader. Jeg kjenner at jeg må finne noen jeg kan spørre vedrørende denne problemstillingen. Og blir enda mer lei meg for at jeg ikke kjøper nok frukt grønnsaker. Hver gang jeg kjøper en paprika eller en hvitløk eller eller to mandariner, spør de Non voglio nient'altro?

Skohorn og sikkerhetsnåler

Jeg gikk til den største kinabutikken i går kveld. Jeg sverger på at eieren kjenner meg igjen, hun ble veldig glad da jeg kom inn døra og sa Buona sera!

Jeg har med meg to par tynne bukser som er akkurat litt for lange med lave sko på, og hadde bestemt meg for å løse dette med sikkerthetsnåler. Så jeg sa til de små, søte ekspeditrisene Spille sicurezza? Og de fniste, og svarte Spille di sicurezza? No, non abbiamo.

Siden de nye joggeskoa mine er vrange å få på, trengte jeg et lite skohorn, og der kunne butikken hjelpe meg. Da jeg sa Calzascarpe? Piccolo? fikk jeg det jeg skulle ha.

MC-treff?

Hvis du hadde kjent meg, ville du ha visst at jeg er dronningen av å lete fram eventer som andre ikke tenker på som eventer. Sånn som da jeg som eneste ikke-deltaker dro for å møte presidenten ved Ucciardone.

Jeg har lest at i dag skal et motorsykkeltreff reise med en båt fra havna i Palermo. Jeg ser for meg at hvis jeg møter opp cirka to timer før avgang, så kan jeg sitte i skyggen og se på at mc-folka kjører om bord.

Etter det som muligens ikke er et mc-treff, skal jeg stikke innom Wanderlust og ta en drink sammen med expat-gruppa. Kanskje.





La stagione turistica è iniziata [30.5.22]

[ The tourist season has started ]

Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Jeg tror kanskje at pandemien er forklaringen på at Palermo akkurat nå ser ut til å være en by med bare én tanke i hodet: Turister.

Kafeer og barer har ikke hatt besøk av turister siden sommeren 2019, og vi andre har ikke kunnet reise hit siden 2019, så det gir vel sens. Selv om Palermo full av turister mister mye av sjarmen.

Jeg vet ikke om rydding i parker og på strender har med turistene å gjøre. Det kan like mye dreie seg om rotter. Men i går langs stranda så jeg hauger med gress og skrot som var raket sammen. Og ved Foro Italico drev noen damer rett og slett og plukket søppel i grønne plastsekker.

Lever langsomt og fort nå

Universet krevde at jeg tok en tur hjem. Men jeg er tilbake for å avslutte drømmen på en litt mindre dramatisk måte.

I går langs Messina Marine tenkte jeg selvsagt på at det kanskje var siste gang jeg gikk der. Men jeg observerte også hvor mange nye kafeer som hadde dukket opp de siste to ukene. Tidligere har jeg aldri tenkt på strekningen østover langs sjøen som et sted noen gidder å dra til. Men nå ser jeg for meg at turistene hiver seg i taxier for å besøke steder som Tayta Beach – et sted jeg fikk øye på for første gang i går.

Fryder meg over å se at de lokale heltene oppfører seg akkurat som jeg forventet i sola. De bader på Spiaggia Romagnola, den stranda jeg har gått til i flere måneder og som turistbloggerne fraråder at man bruker. I går, på søndag, var det en god del som hadde tatt turen dit. Og de badet i sjøen – som så helt ren og fin ut.

Amerikanerne er her

Det første jeg gjorde da jeg kom tilbake, var å gå til Taverna Azzurra for å sitte på dørstokken med en øl.

Jeg tror det ble mitt siste besøk der i denne omgang. For amerikanerne har kommet. De eier stedet nå. Og barmannen spiller amerikansk surferrock for dem. Jeg lar dem beholde stedet. De har sikkert sterkere røtter til Sicilia enn jeg har. Om en måned eller to, når alt blir litt dyrere, forsvinner de. Men da er ikke jeg her lenger heller.

Jubileum

Jeg gikk glipp av markeringen av 30-årsdagen for drapet på Falcone mens jeg var hjemme i Norge. Men jeg tror jeg så en rest av markeringen i går. Et hvitt laken fra en veranda i Via del Ponticello i går. Det var sånn de markerte avskyen mot mafiaen her i 1992.

Hjemme i Norge markerte jeg dagen med å se filmen La mafia uccide solo d'estate. Det er på en måte en romantisk film. Men den inneholder en helt historisk korrekt beskrivelse av mafiadrapene på 80- og 90-tallet, og er derfor severdig. Den har også autentiske klipp som dokumenterer hvordan stemningen var her i byen da Falcone og Borsellino og alle de andre ble henrettet.

Den første baren

Nede ved La Calsa ligger en døgnåpen bar. Den ser ut som en storkiosk, men det er en bar.

Her drakk jeg mine første Palermo-tequilas den aller første dagen jeg var her for ni år siden. Tequilaene var trøstedrikking. Det hadde akkurat gått opp for meg at hvis du ber om grigliata mista i denne byen, så får du en asjett med grilla blekksprut og skalldyr. Uten tilbehør. Det var – og er fortsatt – den beste tequilaen jeg noensinne har drukket.

Hyggeligst

I år er Salamino pane & vino ved Mercato del Capo det aller hyggeligste stedet.

Folka der har vært fantastiske mot meg hele denne kalde våren. De slår av en bittliten prat, og de prøver å lære meg litt italiensk.

Jeg skal gå dit og gråte litt før jeg drar nordover om fire dager.

I går tok jeg farvel med Krust.

Jeg gadd ikke å dra på meg metal-outfit. Jeg gikk dit i shorts og blomstrete topp. Jeg gikk bort til barkeeperen og sa Una birra piccola e Rammstein, per favore. Og jeg fikk det.

Det er fantastisk å være norsk på metal-barer omkring i verden (Europa).

Sono Norvegese betyr Jeg eier denne baren, og bestemmer hva dere spiller her. Neida. Ikke akkurat sånn. Men joda.

Det er en trøst at jeg skal høre Rammstein på Olympiastadion i Berlin når jeg drar herfra. Hva som skjer etter Berlin, er heldigvis en gåte.





Ora il tempo passa troppo in fretta [12.5.22]

[ Now time passes too fast ]

Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Jeg sier at jeg bor i Ballarò nå, men det er selvsagt feil. Området kalles Ballarò fordi markedsgata ved samme navn slanger seg gjennom den vestre delen av det. Men riktig navn er Albergheria.

Forskjellen på Albergheria og Centro storico – eller mer riktig Castellammare o Loggia – der jeg har bodd tidligere, er at bygningene er mindre og står tettere her. Det er rett og slett bare cirka dobbelt så sjarmerende her – selv om det er litt lenger å gå ned til sjøen.

Unntaket fra Albergheria-sjarmen er mangelen på hyggelige kafeer for en som meg. Det er bare de veldig shabby spisestedene inne i Ballarò, som først og fremst er der for å servere mat til folk som liker sicilianske spesialiteter servert på stygge plastbord. Og så er det pusher-kafeen rett rundt hjørnet som jeg har slutta å gå til etter at noen teite ungdommer smelte av en kjempekinaputt der som nesten tok fra meg hørselen.

Det er ikke kinaputten som gjør at jeg ikke vil gå dit, det er det faktum at pusher-bossen sto og snakka med de jævla ungdommene og lo og smilte etter at de hadde skremt livskiten av halve gata. Nå liker jeg ham ikke lenger. Det er ikke håp for denne byen når minikriminalitet blir håndtert som underholdning.

I Albergheria har i ragazzi di Ballarò, Vucciria eccetera har fått sin egen minnevegg.

Jeg har gitt opp å finne ut hva som skjedde med Giseppe. Men Matteo døde i en slåsskamp i en matbutikk i Ballarò, Manu ble skutt i Vucciria og Paolo ble drept av en båtpropell utenfor Mondello. De kjørte rettssak mot båteieren, men han ble frifunnet.

Jakten er over

Da jeg var her for tre år siden, tok jeg en veldig varm dag bilde av to kuer og to griser utenfor en butikk ved Villa Igiea. Jeg syntes den gangen at de var noe av det fineste jeg hadde sett.

Jeg har prøvd å finne igjen dyra utenfor butikken.

Men har nå, ved hjelp av bilder på google map og ved selvsyn, funnet ut at butikken har skiftet navn og dyra er borte for alltid.

Jeg gikk faktisk inn i butikken for å sjekke om de kanskje hadde kuene og grisene stilt ut ved kjøttdisken. Men det hadde de ikke.

Dyra mine er borte for alltid. Men takket være dem har jeg fått tilbringe tre dager i Villa Igiea og har funnet ut at denne delen av Palermo er en by i seg selv. Nær sjøen og nær verdens fineste kirkegård.

Jeg er selvsagt fascinert av tanken på at inne på Cimitero di Santa Maria dei Rotoli ligger koronalikene stablet og venter på begravelser som tilsynelatende aldri skjer.

Men at kirkegården var så imponerende vakker som den faktisk er, var en bonus da jeg kom dit i går. Små gravkammer, store graver, bilder av de døde og et blomsterhav.

Jeg leser at det egentlig finnes gravplasser for alle de cirka 1000 kistene som står lagret. Jeg har også lest at ingen klarer å løse problemet. Det er faktisk bare helt utrolig. Og nå skal det bli cirka 25 grader framover. Men kistene sto der visst i cirka 48 grader i fjor sommer også. Jeg antar at de døde er pakket inn i plastikk eller noe sånt. Jeg lufta problemstillingen for en sicilianer som begynte å snakke med meg i går. Han løftet på skuldrene og sa Questa è Palermo!


Det står i avisene at kistene eksploderer i varmen og at det renner likvæske fra dem. Men jeg så ikke noe sånt. Det lukta heller ikke noe av kistene.

For to dager siden dro jeg for å se på del capo dei capi, Toto Riina, sitt siste skjulested.

Jeg tror jeg tok bilde av feil hus, for jeg hadde lest at Carabinieri hadde overtatt eiendommen hans og at de befant seg i Via Bernini 50. Men i ettertid har jeg lest at han bodde i nummer 54. Uansett var det et veldig standsmessig område med veldig fine villaer.

Krevende busstur

Da jeg dro for å se Riina-huset, tok jeg bussen til Piazzale John Lennon – som viste seg å være en stygg busstasjon.

En gammel mann prøvde å ta med seg hunden sin på bussen, men det viste seg å være forbudt. Sjåføren reiste seg og begynte å rope. Og mannen ropte È piccolo! Men sjåføren ropte at han måtte gå av bussen. Og da begynte alle passasjerene å rope kjempehøyt om hvor liten hunden var og om at mannen tross alt hadde den på fanget. È in braccio! ropte passasjerene. Men det hjalp ikke, og mannen og hunden måtte forlate bussen.

Etter episoden med hunden var det plutselig billettkontroll. To eldre herrer hadde ikke billetter. Og i stedet for at det ble skrevet en bot, startet tidenes ropesekvens. De to snikerne skrek for harde livet, og de to kontrollørene brølte tilbake. Etter kanskje fem minutter med hoiing, ble de to eldre herrene kastet av bussen. Men de fikk ikke bot etter hva jeg kunne se. Og jeg tenkte bare Questa è Palermo!

Tida går for fort nå

Jeg har nesten ingen tid igjen i Palermo nå. Jeg får nesten noia. Men løser dette ved å gå dobbelt så mye, på gamle og nye trakter.







Restano quattro settimane [9.5.22]

[ Four weeks remain ]

Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Jeg har landet på mitt siste bosted på Sicilia. Bor i Via San Nicolò All'Albergheria i Ballrò. Og her er det nokså magisk faktisk. Selv om jeg savner å bo nær Vucciria som jeg tenker på som hjemme når jeg er i Palermo.

Liker at det regner litt nå

De fleste vil nok mene at regnvær er drittvær. Men siden jeg vet at det plutselig – fra i morgen – kommer til å være sommer og sol for alltid omtrent, så tar jeg regnværet som en bonus. Jeg har tross alt minst tre nokså store skriveprosjekter jeg må gjøre ferdig for å beholde respekten for meg selv.

Siden jeg begynte å drømme om å være her veldig lenge, har jeg sett for meg at jeg bor i Ballarò og at baren i starten på markedsgata er stambaren min. Og nå er det akkurat der jeg er.

Jeg bor rett rundt hjørnet for baren jeg drømte om å vanke på. Uten å vanke på akkurat den baren riktignok. Egentlig mest fordi det ofte passer best å ta en øl i Vucciria. Og litt fordi baren rundt hjørnet faktisk er sentral for omsetting av narkotika.

En gjeng med gutter og menn sitter og henger på baren hele tiden. De er kjempehyggelige, og sjefen deres har forklart de yngre pusherne at jeg ikke er interessert i å kjøpe narkotika. Men det er liksom ingen vanlige mennesker som henger på det som var drømmebaren min. Det fine er at pusherne på en måte tar ansvar på baren. De rydder bord og skaffer meg øl og er veldig greie. Men altså del av en business som jeg egentlig liker å ta avstand fra.

Fant et lite paradis

For noen uker siden gikk jeg Via Cappucini og endte opp ved katakombene – som jeg heldigvis aldri vurderte å gå inn i.

På veien opp Via Cappucini la jeg merke til at det fantes et åpent område på baksiden av husene der.

Jeg bestemte meg for å finne ut hva som var der, og denne uka fant jeg rett og slett en perle!

Danisinni er en fattig del av Palermo som nå er omfattet av noe de kaller Il processo di rigenerazione urbana e sociale. Det prøver altså å lage noe fint ut av noe dårlig. Og de klarer det, tror jeg.

Midt inni Danisinni ligger en bondegård, med en åker og med geiter og høner.

Jeg har lest litt om dette området, og har skjønt at det er spytta en del penger inn her. Penger til gatekunst og penger til å etablere bondegården.

Det finnes virkelig krefter som jobber for det gode i denne byen.

Fra det gode til det onde

Siden jeg leser lokalavisa, eller regionalavisa er det kanskje, visste jeg at noe stort skulle skje forrige uke.

Europarådet arrangere aktorkonferanse, eller konferanse for EUs riksadvokater. Og selveste presidenten, Sergio Mattarella, kom til Palermo for å delta på en minnemarkering for Giovanni Falcone, Francesca Morvillo, Paolo Borsellino og sikkerhetsvaktene deres. Alle sammen ble bombet til døde for 30 år siden. Og minnemarkeringen var lagt til bunkersaulaen i Ucciardone.

Dette er den rettsalen som ble etablert for å kjøre maxi-rettsaken der de mafiatiltalte satt innesperra i bur i utkanten av rettsalen. (Bildet har jeg tatt av et bilde inne på No Mafia-utstillingen.)

Jeg har jo over middels sans for store begivenheter, så jeg gikk til Ucciardone for å få et glimt av presidenten. Og møtte et sikkerhetsoppbud jeg ikke trodde var mulig. Jeg tipper at det var 100 politibiler der og kanskje 150 politimenn. Og jeg var den eneste sivile tilskueren – i tillegg til de dresskledde som sikkert var invitert til seansen inne i Aula bunker del carcere dell'Ucciardone.

Da Il Presidente ankom i en lang og veldig sikker kortesje, var jeg så opprømt at jeg nesten glemte å ta bilde. Men jeg rakk det akkurat.

For den som måtte være interessert, har jeg veldig mange bilder av politimenn og politibiler som jeg ikke gidder å publisere.







I fiori rendono tutto più bello [3.5.22]

[ Flowers make everything more beautiful ]

Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Det var helt riktig å ankomme Palermo i januar – og få muligheten til å observere byen på sitt kaldeste, mest møkkete.

Hvis jeg hadde ankommet i dag, ville jeg ikke trodd hva jeg har vært med på.

Men jeg ville aldri ha vært foruten de kalde, møkkete månedene da jeg ble kjent med Palerme sånn som byen er mye av året.

Alt blir bedre med blomster

Søndag mista jeg nesten pusten i Via Salvatore Spinuzza fordi trærne der hadde sprunget ut i full blomst. Jeg går ofte i denne gata fordi et av favoritthusene mine står der.

Eks-hybelvertinnen sier at det ikke er et bra hus og at eierne har prøvd å selge det i en årrekke. Men jeg går dit og ser på det likevel.

På stranda er det akkurat nå masse blomster som dekker over søpla som jeg vet fortsatt ligger der.

Jeg nyter synet av blomstene. Men må innrømme at jeg uansett for lengst har sluttet å legge merke til søpla.

Jeg har bestemt meg for å tilbringe et par timer på stranda hver dag de siste ukene jeg er her.

Og i går var det faktisk to husmødre i bikini som solte seg på Spiaggio di Romagnola, selveste søplestranda ,der jeg tror det egentlig er forbudt å bade.

Jeg gjetter på at de innfødte kommer til å bade på Romagnola som bare det når det bir mye varmere. Men jeg gjetter også på at det ikke rekker å bli veldig mye varmere før jeg må pakke sakene mine og reise nordover.

Uten maske nå

Fra 1. mai er det tillatt å gå uten maske på restauranter og i butikker. De anbefaler maske der det er mange mennesker, men det er helt frivillig.

I går tok jeg av maska da jeg betalte i kassa, og smilte til mannen i kassa. Han hadde dratt maska ned under haka, og smilte tilbake. En annen mann kom inn i butikken uten maske, og smilte til oss begge. Så herlig befriende! Selv om jeg faktisk tror at vi er blitt ganske flinke til å smile med øynene disse siste to årene.

Mange går fortsatt med maske i butikkene her. Og jeg kan se at skoleungdommene har masker på seg når de går inn porten om morgenen. Så det tar nok litt tid dette.

Gamle mennesker kommer sikkert til å gå med munnbind eller maske resten av livet. Så redde ble de da de forsto hvor dårlig rusta denne øya er i møtet med smittsomme sykdommer.

1. mai

Jeg hadde planlagt å dra til Piana degli Albanesi 1. mai, der de nok skulle markere 75-årsdagen for Strage di Portella della Ginestra i år. Dette var massakren der mafiaen prøvde å få slutt på virksomheten til fagforeningene ved å drepe 11 mennesker.

Men så oppdaget jeg at det skulle være en ekte 1. maimarkering på Piazza Magione som ligger midt i byen her.

Jeg møtte opp til annonsert tid. Men de eneste andre som hadde møtt opp, var veldig mange politimenn som for anledningen hadde med seg små busser til å frakte vekk arrestanter med. Etter en time hadde fortsatt bare politifolka og jeg kommet, så jeg ga opp og gikk hjem. Men ingen skal få si at jeg ikke prøvde.

Turistene har ankommet

Jeg har vært i Palermo på sommerferie to ganger. Men jeg har aldri lagt merke til at det har vært så mange turister her som det er akkurat nå. Jeg forakter selvsagt turister. Det er nok obligatorisk for en person som er turist og som prøver å late som om hun ikke er det.

Det tristeste med turistene er at de er muliggjørere. De gjør det mulig for Palermo å ikke ta fatt i all dritten i byen her – ved å gjøre det som sjefene her forventer at turistene skal gjøre. Turistene toger fra slott til kirke til slott dagen lang. Og når jeg møter en turist i en bakgate, er det bare en som har funnet en snarvei til et slott på google maps. I går traff jeg en hel gjeng som skulle til La Camera delle Meraviglie som ligger rett bak huset jeg bor i nå. Det var kø utenfor, og jeg bestemte meg for nok en gang å stå over synet av det blå rommet som alle vil se.

Jeg fatter ikke hvordan noen gidder å dra til Palermo bare for å se på turistattraksjoner. Jeg har ikke sett på en eneste en de siste månedene. Bortsett fra at jeg selvsagt passerer dem hele tiden.

30 år siden bombene

Om to dager skjer det noe stort her. Presidenten kommer hit, og skal være med på en minnemarkering for Giovanni Falcone, Francesca Morvillo, Paolo Borsellino og sikkerhetsvaktene deres.

Minnemarkeringen skal foregå i L'aula bunker del carcere dell'Ucciardone, og jeg skulle ønske jeg kunne være med. Men jeg tipper at det blir et visst sikkerhetsoppbud og at det er mange spesielt inviterte som skal dit.

Men jeg skal selvsagt gå til Ucciardone i god tid, og sette meg på trappa og ta inn det hele.

Etter hva jeg forstår av artikkelen i Giornale di Sicilia så skal ikke president Sergio Mattarella delta på Europarådets konferanse for riksadvokater i Palazzo dei Normanni dagen før minnemarkeringen. Men det kan jo ikke skade å ta seg en tur dit for å sjekke sikkerhetsoppbudet.

Eks-hybelvertinnen min sier at Berlusconi pleier å bo på Piazza Borsa når han er i Palermo. Så jeg ser for meg å vanke litt omkring der kvelden før minnemarkeringen, i tilfelle presidenten er der. Det passer jo fint å bo der, siden det til enhver tid er 1–6 politibiler parkert ved siden av, siden neste aktor bor i nabohuset og nok ikke føler seg helt trygg.

Jeg liker at det er spesifisert i artikkelen om minnemarkeringen at den gjelder for Borsellino, Falcone, Morvillo (kona til Falcone) og sikkerhetsvaktene deres (som også gikk i lufta i 1992).





In silenzio [28.4.22]

[ In silence ]

Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Det er en hårfin grense mellom selvvalgt aleneliv og ensomhet. Selvvalgt aleneliv er det beste jeg vet.

Alene

Likevel blir jeg ofte misunnelig når jeg ser små grupper med mennesker som sitter rundt et bord og skravler og ler og gestikulerer. Men skremmende nok handler misunnelsen mye om å se meg selv fra utsiden. Hva tenker folk om en person som alltid sitter helt alene? Og så går det opp for meg. Ingen tenker noe som helst om en person som sitter helt alene. La vita è bella!

Krig i Europa

Selvsagt er ikke livet helt bella. Siden jeg har tilgang til informasjon, vet jeg at krigen og propagandakrigen i Europa blir mer og mer alvorlig og truende. Toppsaken i Giornale di Sicilia er om Ukraina/Russland hver dag, så det er ikke sånn at vi sitter her ute på øya og gir f.

Jeg mistenker at jeg får god anledning til å bekymre meg enda mer over dette når jeg vender nesa nordover om cirka to måneder. Uææææ! Tida går fort nå.





Amano il loro cibo [27.4.22]

[ They love their food ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Folk på Sicilia elsker å spise. Jeg tror ikke de overspiser, totalt sett. Men de nyter virkelig maten.

Synet av én, to eller flere som sitter ved et bord og nyter hver munnfull, er så fascinerende. Hjemme i Norge ser det alltid ut som om folk skammer seg over å spise, eller som om de nesten ikke liker den maten de bestiller på restaurant.

Mat uten fedme

Her kommer de smilende inn, bestiller og tar imot maten som om det var gullbarrer.

Til å tilsynelatende spise så mye, så er folk her sjokkerende lite overvektige. I løpet av de månedene jeg har vært her, har jeg kanskje sett 4-5 virkelig overvektige mennesker. Alle andre er normalvektige eller tynne. Så kanskje den maten jeg ser dem spise på restaurant, er den eneste maten de får i seg? Kanskje de går på restaurant én gang i uka for å sikre at de ikke dør av underernæring? Jeg liker egentlig tanken. Veldig pre-apokalyptisk riktig.

Jeg vet at jeg burde gjøre noen ekte matobservasjoner for å kunne kalle meg observatrisen på ekte. Folk er jo veldig opptatt av mat. Men jeg er det ikke. Og jeg klarer ikke å fake det. Brød med ost og hvitløksbrød er så langt jeg klarer å strekke matentusiasmen.

Men jeg klarer også å prøve å spise meg gjennom noen av de rettene som hører hjemme på Sicilia.

Jeg har spist arancine og jeg har spist cannoli og jeg har spist panelle. Og jeg har spist en del klementiner og appelsiner og et par kilo parmigiano.

Jeg spiser også cornetti nesten hver dag. Og cirka fem ganger har jeg prøvd å bestille pizza – med vekslende hell.

Disse rettene kommer jeg imidlertid ikke til å spise meg gjennom. Aldri:

  • Pani câ meusa (brød med milt)
  • Calamarata eller pasta nera (pasta med blekk)
  • Polpo cotta (hel, kokt blekksprut)
Langsom lykke?

Nå som jeg bor i en naboby til Palermo, legger jeg merke til at folk ser sunnere ut. De er mer langsomme, de smiler mer, de ser rett og slett lykkeligere ut enn inne i byen. Jeg lurer på om jeg også faktisk ser flere kvinner ute på gata. Men når jeg tenker meg om, ser ser jeg ikke de sicilianske husmødrene ute i bybildet her heller. Én og annen kvinne som har passert middelalderen, går tur med mannen sin langs sjøen på kvelden. Det er alt.

Jeg bor rett ved sjøen, over en kafé som bare har stengt tre timer i døgnet. Når de åpner klokka 05, begynner folk å komme innom for å hente seg frokost.

Det er ikke snakk om folk som har vært på fylla og som kjøper nattmat på vei hjem. Dette er folk som ser ut til å være morgenfugler og som eventuelt skal på jobb.





Niente più acquisti [24.4.22]

[ No more shopping ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Det er lett å la seg rive med på ei øy med et sjokkerende stort utbud av brukte gjenstander.

Finalen var vel det øyeblikket da påskegjesten og jeg faktisk vurderte å kjøpe et digert potrack som en slakter sto og skulle kvitte seg med på Mercato Antico.

Vi slet nok med å få de store kjøttkrokene vi kjøpte, ned i baggen som skulle hjem til Norge.

Shopping skaper bagasje

Vi slet også litt med å få plassert det grønne maleriet som jeg hadde forelska meg i Via Re Frederico, men det gikk til slutt.

Når det gjelder flisene jeg hadde tenkt å kjøpe et tonn av, landet vi på fire kilo av dem, med vakkert grønt mønster. Så kan jeg kanskje gå tilbake en dag og kjøpe én eneste flis som jeg bare må ha.

Når det gjelder kjempesøte Jenny og En i Palermo Atelier, så ble kanskje siste turen dit mer av en finale enn episoden med slakterutstyret.

Verken påskegjesten eller jeg har peiling på lamper eller vintage eller muranoglass eller Paolo Venini.

Men kanskje måtte det en ikke så veldig liten investering til for å overbevise meg om at jeg en vakker dag må tilbake til virkeligheten.

Inndragelsesfenomenet

Jeg bruker en del tid på å lese meg opp på statlige inndragelser på øya. Men selv med oversetterverktøy er det vanskelig å forstå dynamikken. Eller dramatikken.

Det er ikke vanskelig å plukke ut et geografisk punkt og søke opp mafiaarrestasjoner på nøyaktig dette punktet. Det går alltid. Men det er vanskelig å bruke en adresse for å finne ut om eiendommen er inndratt eller bare vanskjøttet.

Kanskje jeg kan bli kjent med noen i denne byen som kan forklare meg litt om dette. Ikke. Selvsagt skal jeg ikke bli kjent med noen i denne byen. Selvsagt skal ikke noen i denne byen bli kjent med meg. Men de smiler og sier Salve, Biongiorno, Buonasera, Ciao og sånt. Og de eldste mennene roper Questa è una bella giornata!. Og jeg svarer Sì!

Forse posso ancora imparare un po' di italiano

Jeg var nokså sikker på at italiensklæreren min hadde vurdert meg til å være en casalinga disgustosamente ricca annoiata.

Men enten er hun blitt fattig, eller så er det sant at hun ikke fant igjen kontaktinformasjonen min før denne uka. Nå vil hun i hvert fall gjerne lære meg litt mer.

I anledning muligheten for nye italienskleksjoner har jeg forberedt meg litt:

    Non ne ho idea e non mi interessa [Jeg aner ikke og jeg driter i det]
    Puoi pensare quello che vuoi [Du kan mene hva du vil]
    Vivo il mio sogno [Jeg lever drømmen min]
    Rilassati ragazzi, andrà tutto bene [Slapp av folkens, alt går bra]

Jeg har altså tenkt å bli litt mer nonchalant fra nå av.





Gli orari di apertura sono difficili [23.4.22]

[ Opening hours are difficult ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Siden jeg har god tid, bryr jeg meg ikke så mye om det, men åpningstidene på denne øya er ubegripelige. Noen steder er mye stengt på mandager, andre steder er mye stengt på torsdager.

Søndager er matbutikkene åpne på morgenen, men ikke etter klokka to. Nesten alt er stengt mellom ett og fire på dagen, men ganske mye er åpent også.

Severdighetene har ikke akkurat de åpningstidene som står på internett. Og her jeg bor akkurat nå, i Santa Flavia, kommer folk til kafeen i første etasje klokka 05 for å kjøpe kaffe og frokost. Jeg har sjekket på nettet, og de skal faktisk ha åpent 05 til 02. Og det forklarer kanskje hvorfor det går ei kule varmt der nede – og eierne høres ut som om de prøver å drepe hverandre – cirka én gang i døgnet.

Minnelund fra utsiden

Siden jeg to ganger har prøvd å gå til Giardino delle Memoria a Ciaculli uten hell, tenkte jeg det var fint å prøve igjen sammen med påskegjesten. Vi tok taxi, og sjåføren advarte om at det kanskje var stengt. Men vi sendte ham videre, og det var stengt.

Giardino delle Memoria er altså en minnepark for mafiaofrene. Det er en olivenlund med plaketter med navn på. Over gjerdet så jeg plakettene, men de syns ikke på bildet. Gitt den sinnssykt farlige veien vi måtte gå på for å komme tilbake til sivilisasjonen, så tror jeg ikke jeg drar tilbake dit. Eller kanskje gjør jeg det. Nå vet jeg jo at jeg klarer å gå over motorveibrua uten å dø av det, selv om ho paura dei ponti.

Fredelig sted. Fredelige mennesker.

Jeg bor i Santa Flavia i to uker nå, og det er akkurat så fantastisk som jeg håpet.

Det er fredelig her, men ikke folketomt. Folka her er blide og hyggelige. Husene er kjempesøte. Og jeg bor helt inntil sjøen hos de fineste folka.

Siden jeg har hatt påskebesøk ganske lenge, brukte jeg en hel dag på å bli meg selv igjen i går. Men i dag og resten av livet skal jeg være bare meg selv.

Staten som tar og gir?

Jeg skjønner ikke systemet her, men det er et eller annet med at du kan få konsesjon til å rehabilitere rønner som staten eier.

Jeg tror det er et slags lotteri. Og du forplikter deg til å drive stedet i mellom 6 og 50 år.

Her i Santa Flavia er det ei gate med tre relativt nedbrutte, store rønner.

Den største, Lido Olivella har vært en strandbar med egen strand, og er nå byens skam.

Jeg aner ikke hva som skjedde med eierne eller eierskapet til Lido Olivella, men nå eier staten stedet, og det er en del av lotteriet.

Og jeg tror det begynner å haste, for en statlig inspeksjon har vært på besøk og avdekket søppel og miljøfare. De kaller stedet faktisk for L'ecomostro del lido Olivella di Porticello.

Jeg tipper at veldig uærlige folk har eid disse stedene som nå er rønner. For jeg har lest at eiendommer og penger inndratt fra mafiaen er et stort problem i Italia.

[Takk til Regione Siciliana for oppklarende informasjon om flere eiendommer jeg har passert de siste månedene.]





Quasi in Tunisia [16.4.22]

[ Almost in Tunisia ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Jeg har påskebesøk i nesten to uker, og merker at det er vanskelig å være den observante tilskueren når jeg må observere sammen med en annen person.

Men rett før påskeferien startet, fant jeg den fantastiske, tunisiske flisebutikken Elhabib Ceramica E Terracotta.

Og jeg bestemte meg for å kjøpe nesten alle flisene og sende dem hjem med UPS eller noe sånt.

Det er umulig å bevege seg i Palermo – eller nord på Sicilia – uten å merke at vi er nesten i Tunis. Og jeg tror faktisk at mye av – eller kanskje all – turistkeramikken her kommer fra rett over bukta.

Veldig påske nå

Påska er i full gang her nå. Og jeg har fått med meg tre prosesjoner i gatene, helt ufrivillig. De er umulig å ikke få med seg, siden de har trommer og korps og skaper generell kork i gatene. Jeg aksepterer og respekterer at folka her er opptatt av jesusfigurer og sånt. Men jeg orker ikke leve meg så veldig inn i dette.

Sørger over heltinne

Det jeg orker å leve meg inn i, er at sicilianernes favorittfotograf Letizia Battaglia døde for tre dager siden.

Og jeg som nettopp hadde oppdaget henne fordi bildene hennes har vært stilt ut i Discesa dei Giudici.

Jeg ble helt forhekset av bildet La bambina con il pallone, og lastet det ned og lette etter steder å kjøpe det og alt mulig. Og så er bildet plutselig over alt, og alle avisene skriver om la donna simbolo nella lotta alla mafia.

Jeg skal kjøpe antologien om henne. Og jeg skal altså få tak i jenta med fotballen for å ha henne på veggen hjemme







Una nave da crociera [7.4.22]

[ A cruise ship ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Når det kommer et cruiseskip med kapasitet til å frakte 6500 passasjerer til Palermo havn. Og når det står i avisa at dette er den første turen til dette skipet. Da vet du at vi håper at pandemien går mot slutten.

Tid til å rote bort tid

Med et halvt år til rådighet er det klart at det er greit å gå seg helt bort sånn cirka én gang i uka.

I dag ble jeg lei av å gå langs Via Messina Marine, og prøvde – ikke for første gang – å finne ei artig rute litt høyere opp i terrenget.

Sist jeg tok en avstikker fra veien langs sjøen, skjønte jeg at selvsagt er det alltid et problem at jeg må krysse Fiume Oreto. Men siden det går alle slags veier på kryss og tvers, regner jeg alltid med at det finnes broer – selv om det ikke alltid gjør det.

I dag havna jeg helt oppe der Via Emiro Giafar krysser togskinnene, men det skjønte jeg ikke før jeg sjekka kartet hjemme etterpå. Turen derfra ble kjempefin fordi jeg havna i en gate jeg ikke visste fantes, Via Giuseppe Cirincione, som endte opp et sted jeg har vært noen ganger før, på Corso dei Mille

Små dukker – store hoder

I går gikk jeg i en deilig parallellgate til Via Oreto, i Via Francesco Paolo Perez. Denne gata skal jeg bruke når jeg trenger å hvile hodet mitt fra nå. Lite trafikk, nesten ingen mennesker.

Etter den deilige, fredelige gata, kryssa jeg Oreto, og stakk innom en butikk – Bambini Mondo eller noe sånt – som så ut som om den kanskje hadde små dukker. I butikken jobba en hyggelig mann som sa Prego? og jeg hoppa rett i det og sa jeg lette etter bambole piccole per la casa delle bambole. Da sa han Bambolini! og ristet på hodet. Men så sa han Aspetta! og viste meg noen dukker i riktig størrelse som dessverre hadde for store hoder. Jeg klarte å forklare det med hodene, og det skjønte han godt. Han ble favorittmannen min i går.

I morgen skal jeg hvile kroppen min og hjernen min i en park hele dagen, før jeg får påskebesøk.







Colleghi utili [4.4.22]

[ Helpful colleagues ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Jeg vet ikke om det er sånn hjemme, men jeg tror egentlig ikke det. Her i Palermo samarbeider konkurrerende bedrifter og kollegaer.

Rørende kollegialitet

Jeg har hatt besøk siste uka, og har vært på restaurant og kafé.

På kveldens siste kafébesøk, ville venninnen min på fredag gjerne smake på arancini som nattkafeen hadde på menyen. Da hun bestilte, sendte mannen bak disken løpegutten nedover gata for å kjøpe arancini, samtidig som han hentet hvitvin på nabokafeen. Vi syntes det var nabolagskollegialt på en vakker måte.

Mercato Antico i går opplevde vi en annen type kollegialitet. Selgerne har ofte ikke vekslepenger, og da ber de bare nabobordet om vekslepenger – uten å veksle. De roper bare Qualcuno ha un cinque? og så skramler de sammen riktig veksel. Det skjedde to ganger i går. Først da jeg kjøpte den fantastiske dukken Norahora. Og deretter da jeg kjøpte en uimotståelig delfin til hagen hjemme.

Da venninnen min skulle bestille taxi til flyplassen, gikk vi til drosjeholdeplassen i Via Vittorio Emanuele for å forhøre oss litt. Der møtte vi en gjeng som ble enige om at den ene av dem, den aller yngste, var rette mann til jobben. Alle deltok i prosessen med å avtale pris og møtested. Og neste morgen kom den unge mannen i taxien sin, ledsaget av en av de andre sjåførene som så ut til å være med for å forsikre seg om at alt ordnet seg. Den andre sjåføren ropte gjentatte ganger Lui è bello! og den vakre unge mannen så ut som om han aldri hadde stått så tidlig opp noensinne. Han takket meg mange ganger for at han fikk denne turen. Men han kunne nok takke sine eldre kollegaer.





Di spiaggia in spiaggia [31.3.22]

[ From beach to beach ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

For den tålmodige er det en god plan å ta to busser ut til Mondello for så å gå tilbake langs sjøen.

For den utålmodige er nok taxi ut til Mondello en bedre plan.

Ingen gangvei

Selv om det ikke er fortau eller gangvei på strekningen Mondello–Vergine Maria, er det lite trafikk og god skulder på bilveien.

Underveis går det trapper ned til sjøen flere steder, ledsaget av skilt som forteller at her bader du helt på eget ansvar.

Jeg gikk ned en trapp og satte meg nede ved sjøen med patpakka mi. Og tenkte at hit kan jeg gå veldig ofte når jeg er lei av Palermo.

De er i det hele tatt veldig gode med farevarsel skilt på strekningen Mondello–Vergine Maria.

Det viser seg at det nok er veldig fristende å klatre opp til grottene i Monte Pellegrino.

Og det er viktig for myndighetene å fortelle oss at dit opp klatrer vi helt uten myndighetenes velsignelse.

Grottene er veldig fine, og de ligger ikke så høyt oppe i terrenget. Så jeg skjønner at mange har lyst til å ta seg opp dit.

Jeg er blitt advart mot villsvin som herjer åsene rundt Palermo. Foreløpig har jeg ikke møtt noen. Men jeg har nå forstått at når sicilianerne advarer mot villsvin, altså mot cinghiali så bruker de et generelt viltskilt som viser en sprettende hjort.

I hele går gikk jeg og forberedte meg på å møte hjort, siden jeg ikke kunne det italienske ordet for villsvin. Men gjorde vel egentlig bare turen bedre.

Det er så utrolig mye som er forbudt og farlig helt formelt og helt uformelt her, at livet rimelig kjapt kan bli en skiltjungel. Men jeg tror det er noe litt amerikansk over det. Hvis du blir advart mot noe og likevel gjør det, kan du ikke regne med noen økonomisk kompensasjon for det som måtte ramme deg.

Sì. Lo so. Molte foto. Informazioni insufficienti. Jeg må skjerpe meg.





I bambini piccoli giocano all'aperto [29.3.22]

[ Small children play outdoors ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Midt på dagen møter jeg i parkene barn i 2-3-årsalderen sammen med mødrene deres. Det går opp for meg at sånt ser jeg aldri hjemme. Hjemme ser jeg mødre og fedre med barnevogner, men ikke barn som løper omkring midt på dagen midt i uka. For hjemme er alle barn i barnehagen så snart de har begynt å løpe, eller litt før.

Jeg går ut fra at det ikke er barnehageplasser for toåringer med hjemmearbeidende mødre på denne øya. Jeg leser meg samtidig fram til at barn fra de er tre år, ofte sendes all'asilo – altså i barnehage. Faktisk så mange som 98 prosent av barna mellom tre og fem år går i barnehage. Det er ikke obligatorisk, men de fleste barn leveres altså i barnehagen fra den alderen. På asilo øver barna seg på å gå på skolen, og foreldrenes økonomi avgjør hvor mye det koster. Det finnes også barnehager for barn helt ned til tre måneders alder. Samtidig er det også ganske vanlig at barna er hjemme helt til de begynner på skolen når de er seks. Men kanskje ikke så vanlig likevel da hvis 98 prosent går i barnehagen. Det er kanskje et poeng å gjør oppmerksom på at statistikken jeg viser til, gjelder nasjonalt og ikke nødvendigvis her ute på øya.

Flyktningene har kommet

Italia har så langt tatt imot flere enn 23000 flyktninger fra Ukraina. Og siden 23. mars har et mottakssenter for ukrainske flyktninger vært operativt i Palermo.

Jeg møter ukrainerne i gatene. De er lette å kjenne igjen. De er høyere og blondere og ser sunnere ut enn lokalbefolkningen. Og de snakker noe som likner på russisk. De er som regel par, og noen ganger har de barn. De ser ut til å være 35–40 år i snitt, men det er jo ikke godt å vite. Jeg har så lyst til å hilse på dem og snakke med dem, men er usikker på om de ville bli krenket av det.

Nå har jeg sjekka hvordan man sier Hei på ukrainsk. Det heter Привіт [privit]. Kanskje jeg kan prøve hvis noen av dem ser rett på meg når vi passerer hverandre i parken i morgen.

Kreativt solidarisk

Jeg driver også og lager noe ukrainsk påskepynt. Jeg tenkte å lage små blågule fugler med blågule fjær og noe blågule hjerter. Jeg har kjøpt papp og fjær og har lånt en teiprull av hybelvertinnen.

Egentlig tenker jeg å ta en Elling. Legge igjen små hjerter og fugler her og der. Kanskje det plutselig står om meg i avisa? Herregud, det håper jeg ikke. Men jeg skal prøve å sette et hjerte på veska mi og se om noen synes det er fint og da kan jeg gi dem ett.

[Takk til ItaliaHello, Italy Magazine og Conferenza delle regioni e delle province autonome for informasjon om barnehagesituasjonen her i landet. Og takk til InfoMigrants for oppdaterte tall om flyktninger som har kommet til Italia fra Ukraina.]





Difficile da spiegare [28.3.22]

[ Difficult to explain ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Første gang jeg reiste til Sicilia, hadde jeg kanskje sett et par bilder av fine strender og gamle hus. Men først og fremst hadde jeg nok sett gangsterfilmer.

Kjærlighet ved første blikk

Det som slo meg da jeg vandret omkring i Palermo for første gang for ni år siden, var kombinasjonen av falleferdige bygninger og avslappede mennesker. Og den aller første kvelden jeg var i Palermo for ni år siden, havnet jeg tilfeldigvis i Vucciria. Det var en sommerkveld, Vucciria var pakka med folk og det var konsert der. Jeg hadde aldri sett makan. Og det har jeg for så vidt fortsatt ikke gjort.
Alene i Palermo på vinteren har Vucciria selvsagt vært noe litt annet. Bortsett fra at mange mennesker samles der på kveldene og spesielt i helgene.

Men jeg går til den afrikanske kafeen midt på markedsplassen noen ganger i uka og bestiller una Moretti grande. Og så sitter jeg der en times tid og lever drømmen.

Noen ganger spiller afrikanerne på kafeen. Men ikke så veldig ofte.

Men dama som driver kafeen, er hyggelig, og sier jeg er vintergjesten deres og en del av familien. Det er da noe.


Cirka én gang i uka går jeg til Taverna Azzurra og kjøper én eller to øl. Jeg snakker aldri med noen, og ingen snakker med meg. Unntaket er hvis en eller annen fyllik ramler ned ved siden av meg. Men jeg vet at eieren kjenner meg, og jeg har en mistanke om at jeg har begynt å betale 50 cent mer for ølen – siden han vet at jeg er utlending. Sånn er det her.


Midt på markedsplassen på Vucciria står en mann og selger mat i lunsjen.

Expattene sier at vi ikke skal kjøpe mat hos ham fordi han tar 7 euro av turister for noe som koster 2 euro for de lokale.

For meg spiller det ingen rolle, siden jeg uansett ikke kjøper mat av noen.


Ved siden at turistprismannen står en fyr og griller i lunsjen.

Jeg syns maten lukter veldig godt, men har ikke våget å spise den ennå.

Men denne uka får jeg besøk igjen, og da kan alt skje.

Jeg har tatt ut penger i minibanken for å kunne late som om jeg har råd til mer enn jeg har råd til når jeg får besøk. Siden patatine fritte alltid er det billigste på menyen, blir det vel noen dager med stekte poteter på meg når gjesten kommer. Hvis vi altså skal gå på restaurant hele tiden sånn som jeg skjønner at gjestene som regel vil.


Det er sikkert litt skummelt å gjengi for mye av veggdekorasjonene her, siden jeg verken kan språket eller kulturen. Men jeg har lest at stakkars Manu var en av de lokale heltene i Vucciria, at han var sønn av en dømt mafioso og at han ble skutt i hodet minst tre ganger. Men jeg har også lest at han var sjef for narkohandelen i et stort område. Uansett skapte drapet virkelig furore, og mange gjerne ville delta i begravelsen, men ikke fikk lov på grunn av corona.





Bel posto. Gente simpatica. Penso. [26.3.22]

[ Nice place. Nice people. I think. ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

To mil øst for Palermo ligger den lille byen Santa Flavia. Den omfatter et historisk sted som heter Soluntum, og den har strand og havn og små gater med ganske små hus.

Jeg planlegger at jeg kanskje skal bo et par uker i Santa Flavia om en stund. Og dagens besøk ga egentlig veldig mersmak. I hvert fall var alle menneskene jeg møtte på min vei, blide og hyggelige. Og det var noen kafeer der som kanskje er åpne når jeg evenuelt kommer dit om en stund. Og uansett så er det bare et kvarter med toget til Palermo, og toget går hver time, og siste tog tilbake fra Palermo går klokka 2105. Eventuelt kan det ikke koste mer enn 30 euro med taxi. Som om jeg noensinne skulle finne på å befinne meg ute på byen i Palermo etter klokka 21.

Sånn er livet på Sicilia helt alene midt på vinteren. Jeg finner steder jeg vil undersøke og finner tog og busser som kan frakte meg dit og hjem igjen.

Togskinnene i Santa Flavia krysser hovedveien. Og siden toget vestover og toget østover krysset hovedveien med bare ti minutters mellomrom, så var hovedveien like godt stengt i ti minutter. Sånt må jeg bare like.

De lokale heltene visste veldig godt at veien skulle være stengt lenge, så de siste bilene presset seg under bommene mens de gikk ned. Sicilia, baby!





Visito gli scandinavi [25.3.22]

[ I visit some Scandinavians ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Det er mulig at jeg er i ferd med å miste meg selv. Den alminnelige jeg ville aldri i verden ha bestilt tid til å besøke et skandinavisk atelier i en fremmed by – eller på mitt eget hjemsted for den saks skyld. Men nå gjorde jeg altså akkurat det.

Møtte det søteste paret

Jenny og En heter de. De samler på fine, brukte ting. Det er det som er definisjonen på vintage, tror jeg. Gammelt, men fint. Og de to innehaverne av Palermo Atelier er altså bare de fineste to svenskene jeg har møtt på veldig lenge.

Det er nesten helt sikkert at jeg ikke har råd til å kjøpe noe hos de fine svenskene. Men det er også nesten helt sikkert at jeg skal få en annen til å kjøpe noe hos de fine svenskene.

Det kommer neppe som et sjokk på noen at jeg ikke har peiling på vintagelamper.

Men det kommer heller neppe som et sjokk på noen at jeg er i stand til å opparbeide en nesten uoverkommelig entusiasme når i møte med nye ting.

Så nå er jeg forelska i vintagelamper. Og neste gang jeg kommer til atelieret skal jeg kanskje få en drink også.

Jeg kan se på bildene at jeg ikke akkurat er den fødte lampefotograf. Men du skjønner tegninga. Italiensk og vintage.

Fotballsupport

Entusiasmen min fikk kjørt seg voldsomt i går også. Jeg var altså så sugen på å kjenne at jeg var med på noe utenfor min egen turismepregede virkelighet at jeg vandret rundt i byen på jakt etter fotballsupportere og landskampstemning.

Først traff jeg makedonierne tilfeldig i gata. Så oppsøkte jeg italienerne aktivt i Vucciria. Og til slutt hadde noen andre makedoniere rett og slett proppa igjen gata mi med før kampen-aktiviteter som hovedsakelig var drikkig og hoing og synging.

Italienerne sang faktisk nasjonalsangen i Vucciria. Alle unntatt jeg reiste seg og sang.

Den makedonske nasjonalsangen tror jeg at jeg hørte flere ganger. I hvert fall ble ordet Makedoniaaaa sunget en del.

Makedonierne vant kampen 0–1. Og den eneste trøsten var visstnok at han som skåret, tidligere har bodd i Palermo og spilt på fotballaget Palermo.

Og ja. Jeg vet at landet som spilte mot Italia i går, heter Nord-Makedonia. Men jeg syns det er så pinlig at grekerne tvang makedonierne til å bytte navn på landet sitt, at jeg bruker det gamle navnet. Det gjør makedonierne også.

Lokketilbud

I gatene i dag har jeg støtt på to åpenbare lokketilbud. Det ene støter jeg på daglig faktisk. Alle kiosker og små butikker med respekt for seg selv, men ikke for kundene, setter ut iskremskiltene sine når de åpner. Men butikkene selger ofte ikke is i det hele tatt, eller så har de kanskje én eller to typer is – fra i fjor – i isdisken når jeg kommer inn for å kjøpe.

Uten vaksinepass ingen utstilling. Utendørs

Et annet frekt innslag i bybildet i dag, var et portrom ved Quattro Canti der de hadde stilt ut noen artige hunder.

Da jeg gikk mot hundene for å knipse bilder av dem, ikke for å gå inn på utstillingen, ropte en mann Greeeeeeen Passsssss!

Og jeg fnyste og snudde på hælen. Vaksinesertifikat for å ta bilder av noen papphunder? Ett sted må bare grensen gå.





Tempo per il calcio [24.3.22]

[ Time for football ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Kanskje ikke alle ville giddet å gå den lange veien jeg måtte gå i går for å være i stand til å lese nabolagets lydbilde.

Jeg hørte fotballyder

Folk i denne byen liker å bråke. Men i går bråkte de mer samstemt. De sang og sang. Jeg hørte ikke teksten, men måten de sang på, fikk meg til å tenke på fotballkamper på tv.

Jeg ransaket lokal og nasjonal presse, og syns det var rart, men ikke helt utenkelig, at Palermo sang så mye bare fordi Catania slo Avellino. Men det er jo en mulighet for at det eksisterer en øya mot fastlandet-greie her.

VM-kvalik

Men så. Leste jeg artikkelen L'Italia è arrivata a Palermo, og jeg skjønte at selveste landslaget akkurat nå trener på Stadio Renzo Barbera som jeg jo har kjørt forbi med bussen flere ganger. De skal spille mot Nord-Makedonia, og det handler om å prøve å sikre seg en plass i VM i Qatar – som Italia tydeligvis ikke boikotter.

Klokka 15 i dag starter kampen. Jeg forventer en del drikking og hoing fram til kampstart. Og kanskje gjennom kampen også – selv om jeg ikke har sett puber med tv-skjermer her. Og jeg forventer et helvete i gatene etter kampen, enten Italia vinner eller ikke. Men da er det digg å vite at Il sindaco di Palermo Leoluca Orlando har satt foten ned og skrevet under på et papir som tvinger alle til å stenge ved midnatt i kveld igjen. Og ingen får selge øl til å drikke i gatene etter stengetid.

Ja. Jeg hører meg selv. Jeg er blitt hu kjerringa som ikke tåler lyden av glade mennesker.

Det rosa slottet

Jeg har på en måte nesten gjennomført en drøm denne uka og samtidig ikke.

Jeg følger jo tv-serien Husdrömmar og spin-off-serien Husdrömmar Sicilien. Jeg følger familien Olsson Nylander på instagram, og følger med på når de reiser til huset de har kjøpt i Termini Imerese.

Planen min var å reise til huset, banke på døra og si Hei, jeg er deres største fan, kan jeg få komme inn?

Den neste planen var å skrive en melding til Marie Olsson Nylander og fortelle at jeg er journalist og gjerne vil se huset deres på innsiden.

Det jeg landet på, var å dra til Termini Imerese når jeg visste at de var der, gå forbi huset – Palazzo Cirillo – og kanskje bli invitert inn.

Jeg brukte en del tid på finne huset. Først ved hjelp av intuisjon, så med google maps og til slutt kun med intuisjon og viljestyrke.

Jeg så ingen mennesker der, men jeg kan si det med én gang: De folka har kjøpt dette huset bare for å kunne lage spennende og kule interiørfotos og reality-tv. De kommer såååå til å selge dette huset igjen. Det er mulig at jeg er litt farget av at det regnet da jeg var der. Men nabolaget er rimelig røte. Og byen er ikke søt. Den er kjempebratt. Den har ikke strand. Men det regnet altså, så det er mulig at jeg skal dra tilbake en dag sola skinner.

Spin-off

Når jeg først er på reality-bølgen, har jeg besluttet å oppsøke noen venner av Palazzo Cirillo-familien her i Palermo. Egentlig ikke fordi de er venner. Men det er Marie Olsson Nylander som har gjort meg oppmerksom på fenomenet Palermo Atelier – Italian vintage selections for a less ordinary life. Dette er svensker som har et showroom rett oppi gata her. Man kan besøke showroomet etter avtale, og jeg har lagd en avtale om at hybelvertinnen og jeg skal komme dit denne uka.

Hybelvertinnen er jo en kanskje kjent kunstner og kanskje vintage-ekspert, så hun er alibiet mitt. Jeg har sagt det til henne. Hun har alltid stilige vintage-klær på seg. Så jeg regner med at svenskene vil like henne. Selv har jeg ikke klær som egner seg for å gjøre inntrykk på instagramkjendiser, med unntak av den blå buksedressen som jeg sparer til gud veit hva. Så jeg får kjøre litt Zac. Jeans, boots og skinnjakke. Rockestjerne. Kanskje uten den teite sydenveska jeg har kjøpt. Herregud. Må jeg kjøpe ei trendy vintageveske bare for ikke å se teit ut på besøk i et showroom?

Palermo Atelier-bildet er en faksimile, et screenshot fra instagramkontoen deres.

[Takk til Palermo Football Club, Football Italia, Giornale di Sicilia, ESPN og mange andre for utrolig mye informasjon i jakten på kampen i dag.]





Scarpe economiche, calze trasparenti [23.3.22]

[ Cheap shoes, transparent stockings ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Jeg syns det er krevende å gå i gatene her fordi jeg må hoppe opp og ned av fortauskanter og mellom hundebæsjklumper – og fordi gatene har variabelt dekke, fra flekkete asfalt til grus og glatte steiner.

Lokale sko

Mens jeg balanserer fra stein til stein i gatene, observerer jeg de lokale kvinnene i sine høyhælte, billige støvletter med gjennomsiktige nylonstrømpebein oppi. Og boblekåpe på toppen.

Jeg var ganske ung da jeg skjønte forskjellen på billige og dyre sko. De dyre skoene er gode, de tar vare på føttene, det går an å gå i dem hele dagen.

Og når man, som jeg, blir opptatt av å finne gode, men fine, sko, blir man også god til å legge merke til hvordan andre prioriterer omkring fottøy. Og kvinnene her, stakkars, prioriterer høye hæler med null komfort.

For det meste menn

Jeg er altså her for å se på mennesker som sitter på krakker utenfor hus og lever langsomt.

Og jeg har hele tiden sett for meg at mange av disse menneskene som sitter på krakker utenfor hus og lever langsomt, er eldre menn.

Det jeg legger merke til nå, hver eneste dag, er at nesten alle som beveger seg eller sitter eller står ute i gatene er menn over middagshøyden. De står eller sitter én og én eller i små eller større grupper. De har god tid, og de ser ikke ut til å løse verdensproblemer. Og de er bare menn. Ingen kvinner.

Jeg har en begynnende teori om at den sicilianske kvinnen er hjemme og vasker tøy og lager mat hele dagen. Særlig tror jeg hun lager mat. Til mannen sin. Og til sønnen sin sikkert. Jeg tror ikke den sicilianske kvinnen opplever dette som kvinneundertrykkelse. Jeg tror hun puster lettet ut når mannen tar på seg boblejakka og roper Ciao! sånn i titida hver morgen. Kanskje hun sitter på balkongen og drikker kaffe en halvtimes tid før hun starter på lunsjen og middagen.

Det jeg vet at den sicilianske kvinnen gjør, er å skravle med nabokvinnen over balkongkanten mens hun henger opp klesvask og sånt. Det har jeg sett mange ganger. På en måte er det kanskje sunnere å jobbe og skravle enn å sitte på en krakk og stirre.

Jeg kunne ha illustrert det jeg skriver ovenfor med bilder av sittende menn i gatene, men jeg har ikke våget å ta slike bilder ennå.





Altre conversazioni private [22.3.22]

[ Private conversations again. ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Det er vanskelig å vite hvilke roller folk har i samtaler på relativt ukjente språk – selv når samtalene er høyrøstede.

Privatlivets ufred

Jeg kan kjenne at jeg ble 50/50 kulturnysgjerrig og irritert over lydnivået på samtalen en mann og en kvinne førte utenfor huset mitt her om natta.

Irritert fordi jeg lurte på hvordan i all verden det går an å føre en lang ropesamtale utendørs midt på natta uten å få tilsnakk. Kulturnysgjerrig fordi jeg må konkludere med at også nattlig roping må være en del av det å bo sammen med mor, far, barn, svigerforeldre og besteforeldre i en kanskje ikke så stor leilighet i Palermo.

Jeg håper de to utenfor vinduet mitt ikke ropte alt for intime detaljer og anklager til hverandre. Men sinte var de. Veldig lenge. Og veldig lenge etter vanlig leggetid.

Mye tyder på at jeg må revurdere hva som er vanlig leggetid. Etter mine observasjoner de siste ukene, legger folk i Palermo seg cirka klokka to på natta. Og den siste halvtimen før de legger seg, vaser de rundt i gatene og roper og synger. Hver dag og ikke bare i helgene.

Min indre kjeftekjerring lurer på om alle disse menneskene er arbeidsledige og hvordan de får penger til å drikke hele natta hver natt. Min indre analytiker tenker at det kanskje ikke er de samme folka hver natt og at de kanskje kjøper ti øl til én euro per stk. hver – som de sitter på gatehjørner og benker og drikker mens de snakker om hvor vanskelig det er å få jobb her.

Arbeidsledigheten

Da jeg første gang begynte å undersøke litt omkring Sicilia med tanke på å være her veldig lenge, dukket et ganske godt råd opp i informasjonskanalene: Sicilia har 27 prosent arbeidsledighet. Vennligst ikke kom til oss for å stjele jobbene våre.

Ikke at jeg noensinne ville vurdert akkurat det. Å stjele noens jobber. Selv om jeg godt kunne tenke meg å jobbe litt gratis for å lære språket.

Når jeg sjekker nå, kan L'Istituto nazionale di statistica fortelle at sysselsettinga i Italia holder seg stabilt på 59,2 prosent. Jeg tror ikke det betyr at 41 prosent er arbeidsledige. Mange er sikkert barn eller pensjonister? I Norge måler vi sysselsetting av folk mellom 20 og 64 år. Og da blir tallet cirka 80 der hjemme. Det er dette tallet som OECD sammenlikner med Italias 59 prosent sysselsetting.

Statista forteller om en arbeidsledighet på 17-18 prosent på Sicilia i 2020. Bare Calabria har høyere ledighet.

Ifølge World Population Review har Italia i 2022 en arbeidsledighet på bare 9,2 prosent. Litt over dobbelt så høyt som hjemme i Norge. Og så er den nok det dobbelte her ute på øya. Som kan forklare den utagerende nattevåkinga. Cirka 20 prosent trenger ikke å stå opp. Men det trenger jo ikke jeg heller, så jeg kan bruke nettene til å bli underholdt av lokale helters festkondisjon.

Underholdning i gatene

Jeg liker på en måte at folk umiddelbart setter ord på frustrasjonene sine her i byen.

Forrige uke var den den stakkars påkjørte mopedisten som fikk en god runde kjeft av sjåføren som kjørte på ham – samtidig som bilføreren fikk kjeft av alle som sto rundt dem på gata.

I dag var en varebilsjåfør og en taxisjåfør tydeligvis uenige om hvem som hadde rett til å stå på en bestemt plass utenfor et hotell. De tok samtalen ut av bilene, og sto og ropte til hverandre på gata – mens folkemengden vokste. Jeg var heldig, og hadde sitteplass - siden jeg hadde slått meg ned på en benk på andre siden av gata rett før underholdningen startet. Det var umulig å lese av publikum hvem de mente hadde rett om retten til å parkere akkurat der.

[Takk til L'Istituto nazionale di statistica, Statista, World Population Review og OECD for tall om sysselsetting.]





Prepararsi al turismo [18.3.22]

[ Preparing for tourism ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Ting skjer i Palermo. Noen er i ferd med å ta seg sammen.

Rydder opp nå

I tillegg til at uterestaurantene popper opp én etter én, så har en del av søpla i gatene forsvunnet på mystisk vis. Og nå har de søren meg plukka søppel i parkene og klipt plenene også.

Jeg tror det er to år med pandemi som turismen nå skal være med på å redde denne øya fra.

Myndighetene har sagt at restiksjonene knyttet til pandemien må vekk innen påske for turistenes skyld.

Så da tenker sicilianerne kanskje, veldig usiciliansk, at de må ta seg sammen sånn at de får turistene til å synes at det er kjempefint her.

Fortsatt boblejakker

Det er ingen grunn til å gå ut fra at sporadisk søppelplukking og plenklipping betyr at det nå er sommer i Palermo.

Her er det boblejakker og høye krager på alle de innfødte. Og alle som går i t-skjorter er turister. Og det blir flere av dem hver dag. Av oss. Jeg har intet annet enn forakt overfor turister som forakter turister.

Fant parken min

På tur i dag stakk jeg innom Villa Giulia som viste seg å være en fredelig og stor park vegg i vegg med Orto Botanico som jeg jo allerede har et sterkt kjærlighetsforhold til.

Den eneste grunnen til at jeg ikke gikk i Orto Botanico i dag, var at jeg hadde brukt opp dagsbudsjettet på telys, såpekopp og termos.

Jeg tror nesten at Villa Giulia kommer til å bli min venn når det begynner å bli veldig mye varmere. Hvis ikke alle andre også går dit når det blir varmt da.

Denne parken har flere parker i parken. Og selv om det er mange områder med statuer og fuglebad, er den sjarmerende uoversiktlig.

Fant Albergaria

Siden jeg skulle kjøpe kaffe i en spesiell butikk i dag, har jeg gått kjempelangt på velkjente stier. Og bestemte meg for å gå ukjente stier på veien hjem. Jeg ble selvsagt helt forhekset over å snuble nabolag jeg ikke visste fantes og bygninger som lå gjemt bak intetsigende portrom.

Selv om jeg ikke er så opptatt av verken historie eller slott, skal jeg definitivt tilbake til Palazzo delle Cuba og Parco d'Orleans

Artig var det også å plutselig stå i den gata der jeg skal bo neste gang jeg flytter. Jeg huska ikke navnet på gata, men følte veldig sterkt at det var der jeg var. Og det var det. Rett ved Ballarò

Fant Seracaldio og Zisa

I går gikk jeg til Villino Florio som er en utrolig flott villa i art nouveau-stil eller hva det nå heter.

Jeg ble imponert over fargene og materialene innendørs. Teak og alle typer grønnfarger og kjempefine tregulv overalt.

En hund

Jeg glemte å ta bilde av schäferhunden Zar som jeg møtte i dag. Verdens vakreste som jeg kommenterte på gata og som var grunnen til at jeg kom i snakk med eieren.

Jeg sa selvsagt Ho paura dei cani, og eieren sa selvsagt av ni år gamle Zar aldri ville gjøre et menneske fortred – selv om han hater andre hunder. Eieren forklarte også at det at hunden heter Zar, ikke betyr at han, eieren, støtter Putin. Kjekt å vite.

Ingen her støtter Putin. Og hvis de gjør det, kommer jeg aldri til å finne det ut. Men det henger fredsflagg og ukrainske flagg rundt omkring. Og jeg tror nesten at jeg har møtt på noen ukrainske flyktninger. Turister som ikke ser ut som turister og som snakker noe russiskliknende.

Om kinabutikkene

Jeg har shoppa for til sammen 6,70 euro i to kinesiske butikker i dag. Og etter servicen å dømme da de skjønte at jeg faktisk skulle kjøpe noe, er det nok ikke så mange som kjøper ting i de kinesiske butikkene.

Jeg skammer meg ikke for å handle i kinabutikkene når jeg er ute på reise. Vi har kinabutikker i Norge også. De heter for eksempel Nille og HM. Som utlending er det faktisk enklere å gå fram og tilbake i kinabutikken og lete etter det jeg skal ha enn å prøve å forklare ham bak disken i spesialforretningen at jeg er ute etter en såpekopp eller liten termoes. Eller fantastiske holdere til bordkort.

Men mest av alt kjøper jeg nok truser i kinabutikkene. Siden jeg ikke gidder å vaske tøy hele tiden. Det pleide å være én for 1 euro. Nå er det tre for 4 euro.





Tanto temperamento [Fortsatt 16.3.22]

[ So much temperament ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Observerer trafikkuhell

Jeg vil ikke påstå at det er typisk siciliansk, basert på kun én observasjon. Men jeg merket meg dynamikken i et trafikkuhell i dag.

En bilist hadde rett og slett fått en mopedist til å velte. Da jeg kom til åstedet, lå mopedisten på bakken ved siden av mopeden sin, mens bilføreren sto over ham og kjefta. Omkring de to sto en gruppe mennesker og kjefta tilbake på bilføreren.

Etter en stund løfta bilføreren mopeden opp for å vise at den var like fin. Så pekte han på skrammene på bilen sin. Og så fortsatte kjeftinga fra alle kanter. Men da gikk jeg videre.

Sjarmør på gata

En sjokkerende kjekk ung mann prøvde å sjekke meg opp i dag. Han fulgte faktisk etter meg gjennom så mange omveier at det ble litt ekkelt til slutt. Han ville gjerne drikke kaffe sammen med meg. På rommet mitt.

Da jeg fortalte vertinnen om beileren, sa hun at jeg må rope Vaffanculo! som betyr Stikk av! på en styggere måte.







Vita sulla spiaggia [16.3.22]

[ Life on the beach ]

                    
Tidligere når jeg har vært i Palermo, har jeg avskrevet strendene her som utilgjengelige.

Nå vet jeg at det finnes kilometervis med tilgjengelige strender her i byen. Men disse strendene frister ikke til strandliv slik jeg er vant til å tenke på det. Palermos strender er en slags langstrakte søppeldynger. Likevel. Nå som jeg har tilbragt en del timer på nærstrendene, legger jeg mindre og mindre merke til søpla. Jeg går på skattejakt i stedet.

Finslipt keramikk

Jeg aner ikke hvor den kommer fra, men strendene bortenfor Palermo sentrum er full av små keramikkbiter med avslipte dekorasjoner på den ene siden.

Jeg plukker med meg små biter med keramikk hver gang jeg er på stranda, og har kanskje snart nok til et helt bord når jeg kommer hjem.

Dette med et mulig Palermo-keramikkbord er ett av de få elementene her som gjør at jeg tenker på livet hjemme. Selvsagt ser jeg et og annet vindu og en og annen dør som gjør at jeg tenker at jeg kan lage sånt hjemme. Men jeg er veldig bevisst på at det er akkurat disse månedene at jeg er akkurat her og ikke hjemme.

Dørene og jeg

I tillegg til steinene er selvagt dørene fortsatt en slags besettelse for meg.

Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke har fine dører hjemme. Bortsett fra at jeg vet at jeg har tatt bilder av en del gamle, fine dører hjemme også.

I går passerte jeg en kassert bygning som jeg egentlig har lyst til å gå inn i.

Men jeg finner ingen vei inn – for på den ene siden av bygningen bor en familie i en bil med masse campingstoler og skrot rundt. Og foran har mye ramla sammen. Men døra på forsiden av bygningen er fin da. Med et skilt som forteller at parkeringen på forsiden er privat. Som vel parkeringen på siden også er for familien som bor der. Helt inntil Via Messina Marine.

Langs Via Messina Marine i går passerte jeg forresten en av mine favorittdører. Som jeg kom på at jeg tok bilde av for noen uker siden. Grønn dør med grønn postkasse på. Jeg skal ta et bedre bilde en vakker dag.

Kostbar gjest

Vertinnen min har gjort meg oppmerksom på at det koster henne penger å ha meg boende her, siden jeg har på air conditioning om natta for ikke å fryse i hjel. Så nå har jeg sluttet å varme opp rommet. Mens jeg selvsagt ser meg om etter et billig, varmt rom jeg kan slå i bordet med. Det må være veldig billig, siden jeg allerede har betalt for å bo på dette rommet de neste fem ukene.

Hvis ikke vertinnen hadde vært så kjempehyggelig og morsom, hadde jeg spurt henne om hun syns det er best at jeg flytter – siden jeg er så dyr. Men vi har det veldig hyggelig og gøy her i Vicolo Madonna Cassaro, så jeg tester ut litt nattefrost i stedet.

Det er forresten ikke nattefrost her. I natt var det kanskje cirka 12 plussgrader ute og kanskje cirka 10 plussgrader inne. Og med den fine ullkofta mi og et par ekstra tepper kan jeg nok klare dette. Det med varme innendørs er en norsk greie som jeg må slutte med. Som jeg har slutta med.

PS: Jeg ser at dette med bilder og ikkebilder er forstyrrende. Du kan spørre om å få følge meg på Instagram dersom du trenger kronologisk, fotografisk oppdatering fra meg dette halvåret.







Casa dolce casa [13.3.22]

[ Home sweet home ]

                    
Hvis du klikker på bildene, blir de større (i et nytt vindu)

Tilbake i Palermo. Tester ut hoteller. Smaker på forskjellen mellom historisk og moderne. Mellom familiedrevet og maskindrevet.

Tror jeg liker historisk og familiedrevet best, selv om glatte vegger, tregulv og stort bad er deilig også.

Foreløpig viser det seg at det store, maskindrevne hotellet Palazzo Sitano – som ser yndig og pittoresk ut på bildene og fra gata – ikke har internett som fungerer. Så de taper uansett i 2022. De har også en stor, sovjetinspirert spisesal med en kakebuffet og lite annet. Mens det familiedrevne Posta hadde nydelig bordservering og personlig service og skikkelig mat.

Marked likevel

Siden det er meldt regn i hele formiddag, regnet jeg med at det var tøffe kår på Mercato AnticoPiazza Marina.

Men de som jobber på markedet, har visst hatt marked i regnvær før, og da jeg gikk innom i 9-tida var alt i full gang.

Jeg kom i snakk med Tony som selger vinyl. Han hadde rett og slett en stor samling med metal-vinyl. Og han lovet at han er der hver søndag, så jeg skal gå tilbake når jeg har avklart bagasjekapasiteten for reisen videre i livet om noen måneder.


Resepsjonistene og jeg

De to hotellene jeg tester, har én ting felles: Nydelig service i resepsjonen. Og en god resepsjon er noe av det viktigste for å skåre høyt i min verden. Siden jeg veldig ofte reiser alene og veldig ofte trenger at noen sier Hei, har du det bra, hva kan jeg hjelpe deg med?

Dagens resepsjonist har fått kjørt seg litt. Først skjønte jeg ikke lysbryterne på rommet, og endte opp med å sove med taklyset på hele natta – før jeg sa fra i resepsjonen, og en dame kom og forklarte meg systemet.

Etter problemet med lysbryterne, mistet jeg altså internett på rommet. Det er noe av du verste du kan gjøre mot et menneske i 2022. Ta fra henne internett. På grunn av tykke vegger og et etter hvert raknende telefonabonnement, kan jeg ikke bruke 4G på rommet heller.

Jeg bestemte meg for å bruke forbrukerrettighetene mine, og sa rett og slett at det ikke går an å selge et rom uten wifi som om det skulle være et rom med wifi. Jeg var veldig streng, og resepsjonisten skaffet meg mitt eget kontor med superinternett. Jeg løy jo og sa at jeg var her for å jobbe. Jeg sa ikke at jeg hadde tenkt å ligge i senge og se på film hele dagen, siden det regner. Så nå sitter jeg i hotellets bibliotek som for anledningen er reservert for meg. Jeg har til og med fått gratis kaffe. Men kommer nok til å nevne dette med wifi i reviewen min likevel. Uten at det betyr noe som helst, for denne maskinen er fullbooket gjennom sesongen.

Airbnb og jeg

Siden jeg hovedsakelig leier gjennom Airbnb denne våren, blir vel husvertene mine paralleller til resepsjonistene. Noen ganger treffer jeg dem. Andre ganger treffer jeg dem bare gjennom utallige meldinger på Whatsapp.

Jeg har leid mange rom gjennom Airbnb de siste årene. Jeg begynner å bli en slags proffbruker. Og nå som jeg har muligheten til å bo sammen med Airbnb-hostene over lengre tid, lærer jeg også mye om livet på baksiden av systemet. Livet der er tøft. Én review med bare fire stjerner, kan bety døden for virksomheten. Airbnb sorterer nådeløst vekk alt som brukerne - vi - ikke her 100 prosent fornøyd med.

Mine Airbnb-vertserfaringer kan deles i typer:

    A) Verten møter meg når jeg kommer, forklarer meg alt og viser seg aldri igjen

    B) Verten sender meg tusen meldinger om hvordan jeg skal klare meg helt på egen hånd. Og jeg møter aldri verten personlig

    C) Verten bor sammen med meg, men passer på å late som hun/eller han ikke bor der, sånn at jeg slipper brødsmuler, merkelig mat på benken og alt det der

    D) Verten bor sammen med meg, men later som om jeg ikke er der – og fortsetter med sitt vanlige liv

Det er vanskelig å si hvilken vertstype jeg liker best. Når jeg er i Norge, liker jeg nok B (vi møtes aldri) best. Men her ute på eventyret liker jeg kanskje C (verten er nesten usynlig) best. Selv om D (jeg er nesten usynlig) også er veldig morsomt.

Noe det er verdt å merke seg, er at Airbnb-vertene veldig raskt prøver å flytte alle samtaler om rommet, om ekstra kostnader, om problemer med internett og sånt til apper utenfor Airbnb-systemet. Her er det viktig å være en proffgjest. Jeg flytter alle diskusjoner om alt annet enn klokkeslett og været til Airbnb-kontoen min. Det er nemlig forbudt å kreve penger utover det som er avtalt i kontrakten. Og det er ikke tillatt å legge på turistavgifter og skatter som mange verter liker å finne opp. Og jeg som gjest har ingen mulighet til å klage dersom jeg ikke kan vise til meldingsutveksling inne i Airbnb-systemet.

Noe som er ganske hyggelig, er at de vertene som bor sammen med meg, faktisk inviterer meg på mat og aktiviteter fra tid til annen. Ikke på en påtrengende måte, mer som en slags ekstraservice.

Krigen og jeg

Nå og da snakker jeg med folk hjemme som vurderer å komme til Palermo for å møte meg. Jeg holdt på å skrive for å komme på besøk. Men jeg håper at folk som vil reise til denne byen, gjør det for sin egen skyld og ikke for min skyld. Jeg har jo med vilje reist vekk fra alt der hjemme.

Disse som vurderer å komme hit, nevner krigen som Russland har kjørt i gang, som en mulig hindring for å reise ut av Norge akkurat nå. Og sånt må man jo bare respektere. Særlig dersom man faktisk har forlatt fedrelandet med vilje. Og er det noen som anerkjenner frykt som drivkraft, så er det jo jeg. Og er det noen som aldri først og fremst drives av frykt, så er det jo også jeg.

Selvfølgelig leser jeg nyheter om krigen. Selvfølgelig leser jeg ikke store analyser av krigen.

Jeg er en grunn person. Jeg er ikke i stand til å ta innover meg dybden som ligger i en komplett sprøstekt russisk hjerne som prøver å gjenopprette Sovjetunionen.

Når det kommer til geografien, befinner jeg meg strengt tatt litt nærmere Kyiv enn de hjemme i Norge gjør. Men jeg tror frykten deres handler mest om mulighetene for et totalt sammenbrudd av det hele og kanskje en god del om mulighetene for store mengder radioaktivitet.

I anledning dette med en god del radioaktivitet har jeg skaffet meg to jodtabletter via en norsk kurer. Én til meg selv og én til hybelvertinnen. Selv om jeg mistenker at hun kommer til å nekte å ta tabletten før atomsoppen sitter på verandakanten vår. Men da tar hun den nok.

Ikke modig. Uredd

Mange, veldig mange, sier at en som drar ut på eventyr helt alene, altså jeg, er modig. Jeg kaller det å være uredd.

Første gang jeg dro ut på et ekte eventyr, og folk begynte å si at jeg var modig, lette jeg fram ei liste med synonymer fordi jeg aldri føler meg modig. Jeg finner ikke igjen lista, men fant ei ny, dansk liste på internett nå:

    dristig, voven, desperat, dumdristig, eventyrlig, fandenivoldsk, farlig, hasarderet, hovedløs, letsindig, overilet, risikabel, risikovillig, ubesindig, uforsigtig, vovemodig

Den danske lista er jo morsom, og den understreker alt som gjør at jeg ikke vil betegnes som modig. Ei svensk liste på internett går mer i min retning:

    orädd, oförskräckt, tapper, djärv, kavat, dristig, oförvägen, oförfärad, karsk, morsk, behjärtad, frejdig, käck, rakryggad, heroisk, vågsam, kaxig, strong, fräck, tuff

Som konklusjon lander jeg på at jeg er uredd, tapper, uforferdet, freidig, rakrygget, sterk, frekk og tøff. Og ikke hodeløs, lettsindig eller overilt (slik danskene foreslår).

PS 1: Denne oppdateringen ble altfor personlig. Kanskje jeg redigerer den neste gang jeg har superinternett.

PS 2: Jeg vet at det er forstyrrende når bildene forteller en annen historie enn teksten. Men læll da.Google Photos og jeg er litt på kollisjonskurs for tida.

PS 3: En artig observasjon i dag: Jeg bruker accent grave når jeg skal brue aigu, siden vi bare bruker grave på denne øya.







La sfera privata [8.3.22]

[ The private sfere ]

                    
Jeg har byttet tilholdssted for en ukes tid.

Marsala er den andre av totalt cirka tre sydenturer denne våren. Altså turer til steder der jeg kan bo nær sjøen og kanskje bade.

Ikke prostitusjon

På en parkeringsplass ved sjøen i utkanten av Marsala sitter folk to og to i biler med cirka fem meters mellomrom. Når folk gjør sånt i Norge på litt øde steder, betyr det ofte at den ene selger noe og at den andre kjøper noe.

Så jeg spurte ukas husvert – en nokså alternativ terapeut, yogalærer og martial art-utøver – om det her rett og slett var snakk om prostitusjon. Og han lo. Og sa Nei. Privatliv.

Bare storfamilier

Og så skjønte jeg det. I dette landet bor folk hjemme hos foreldrene sine til de er voksne, og noen gjør det hele livet. Mange bor sammen med svigermor og svigerfar og voksne barn. Muligheten for privatliv er minimal. Så de kjører til en fredelig plass for å være alene eller eventuelt for å krangle.

Egentlig en veldig praktisk ordning som jeg kommer til å starte med selv hjemme i Norge.

Kjøre et sted og rope litt i bilen.

Jeg begynner å få min naturlige hudfarge som er en slags mørkebeige eller skittenbrun. Det gjør at jeg blir enda mer usynlig – som om det var mulig.

Tunisisk bydel

Jeg har fortsatt besøk (i fire dager til), og i går dro vi til Mazara del Gallo sør for Marsala.

Ifølge alle nedtegnelser jeg finner på internett, har immigranter fra Tunis og andre steder rett nord for Afrika selv dekorert en helt bydel i Mazara del Gallo.

Dekorasjonene er fantastiske, de er overalt og de veksler mellom keramiske utsmykninger og spraymalerier på dører og vegger.

Jeg nekter faktisk å tro at ikke denne utsmykningen er sponset av et eller annet turistråd.

Tid for tog

Togturen til og fra Mazara del Gallo er i seg selv magisk. Togturen mellom Piraineto og Trapani foregår i et bittlite dieseltog med blå seter og blå gardiner.

Toget går sakte, og utsikten er fantastisk. På veien mot Trapani, er Mazara del Gallo to holdeplasser før Marsala.

Selv når togene går så ofte som annenhver time, møter folk opp minst en halvtime før toget kommer til stasjonen. Jeg liker dette. Togturen blir liksom en slags høytid da.

Informasjonen om bord i de italienske togene jeg har tatt så langt, har vært helt perfekt.

Først en harang om hvor hyggelig det er at vi velger Trenitalia. Deretter ei lang lekse om hva som skjer med oss dersom det er kontroll og vi ikke kan vise fram Green Pass.

Pandemilemping kan komme

Det kan hende at vi slipper å vise Green Pass innen påske. Denne uka sa en eller annen minister Fedriga ifølge avisene at det første som må ryke, er de strenge reglene omkring vaksinesertifikat. Begrunnelsen var å redde restene av begynnelsen av turistsesongen, påska. Fredriga henviste til at konkurrentene – Spania og Hellas – allerede har lettet på kravene.

Jeg har aldri tenkt på det på den måten. At middelhavslandene konkurrerer om turistene, om oss. Det får meg til å føle meg 50/50 attraktiv/som et kjøttstykke.

Det er fortsatt krig

Jeg følger med på fly- og skips- trafikken over og på Middelhavet. I går syntes jeg for eksempel at jeg hørte litt vel mange kampfly. I går leste jeg også at store NATO-hangarskip ikke får lov til å kjøre gjennom Bosporos. Fordi stredet ikke er dimensjonert for så store skip. Samtidig sto det at russiske skip og skip fra nasjoner med grense til Svartehavet, er hjertelig velkomne gjennom Bosporos så lenge de ikke er i krig med Tyrkia.

Jeg syns det er greit å møte opp på antikrigsmarkeringer som jeg får nyss om – selv om jeg ikke skjønner hva de sier.

Sammen med cirka 250 sicilianere var jeg søndag på Piazza della Vittoria i Marsala for å vise min avsky mot Russlands invasjon av Ukraina. De fleste av de 250 var på min alder. Cirka 25 var speidere i kortbukser i alderen 12 til 18 år. Og cirka 15 var skolebarn som malte bilder om krigen. Ungdommene, de som skulle vært denne øyas framtid, satt på en pub én kilometer sør for demoen og drakk drinker og spilte grusom techno-disco-musikk.

De som hadde ansvar for høyttaleranlegget på demoen, kunne ingenting om høyttaleranlegg. Men det var jo like greit for meg som ikke er så stø i italiensk ennå.

Planlegger 1. mai

På demoen i Marsala traff jeg ingen fra det sicilianske arbeiderpartiet som kunne hjelpe meg med transport til Piana degli Albanesi 1. mai. Det er der de markerer arbeidernes dag tydeligst, har jeg fått høre. Fordi mafiaen – som sjokkerende nok ikke støtter arbeidernes rettigheter – gjennomførte en jævlig 1. mai-massakre der i 1947. Jeg kan mene hva jeg vil om at kampdagen vår skal brukes til å markere avsky mot noen som tok rotta på denne dagen for 75 år siden. Å herregud. De kommer til å markere 75-årsjubileet for Strage di Portella della Ginestra.

Velvel. Ifølge lokalbefolkningen går det ingen buss til Piana degli Albanesi, men fagforeningene setter opp busser 1. mai. Dette er jo rett og slett nokså spennende. Jakten på fagforeningene altså.





Il mondo attraverso gli occhi di qualcun altro [4.3.22]

[ The world through someone else's eyes ]

                    
Ikke alene

Byen min, la mia città, er annerledes når jeg har besøk.

Det er vanskelig å venne seg til at noen andre skal bestemme hva som er fint og hva som er uinteressant i denne byen som jeg har reist til for å legge merke til detaljene i.

Jeg merker at jeg lett blir krenket over at de små detaljene som jeg bruker så mye tid på å studere, er helt usynlige for andre mennesker som tråkker inn på det som jeg tenker på som mitt territorium.

Været og maten

Det er også krevende å oppleve at andre mennesker er veldig opptatt av uvesentligheter som jeg ikke er opptatt av i det hele tatt.

Jeg har reist til et sommerland på vinteren med vilje. Jeg vil kjenne hvordan det egentlig er å leve her. Jeg vil se hvordan ansiktene til folka her forandrer seg når været skifter mellom sol og regn og sol igjen. Jeg vil være ute i gatene og i heiene. Jeg vil sove når jeg ikke er ute. Og jeg vil absolutt ikke gå på restaurant for å spise mat jeg ikke er interessert i.

Selv om det er aldri så siciliansk, vil jeg ikke smake på pani câ meusa som er brød med kokt milt. Jeg vil heller ikke spise polpo arrosto som er blekksprut. Og jeg trenger ikke å spise marsalareker.

Jeg vil spise brød med ost, litt pasta og litt frukt. Og jeg vil innimellom spise arancine eller cannoli med ricottakrem.

Det stygg-pene

Jeg elsker stygge hus og forlatte gjenstander. Jeg trenger ikke å se på pene kirker og vakker keramikk.

Hvert eneste ødelagte hus og hver eneste forlatte gjenstand forteller meg historien om byen jeg bor i dette halvåret. Jeg bruker timer på å undersøke hva som skjedde før et hus ble forlatt. Jeg bruker også timer på å tenke på hva det var som gjorde at noen bare forlot en båt på land midt i byen.

Men ja. Det er krig

Hvis vi ser bort fra mitt snevre oppdrag på ei øy midt i Middelhavet, tar jeg selvsagt innover meg at det er krig i Europa.

Jeg leser om krigen i italienske aviser. Jeg følger med på hvordan sicilianerne forholder seg til krigen. Jeg passer på at de jeg er glad i, ikke er veldig redde.

Utover det har jeg ikke behov for å analysere verken verdenssituasjonen eller mennesket som art i anledning Putins sinnssyke innfall.

Jeg merker meg at mange andre – med vekslende suksess – har behov for å analysere både Russlands invasjon og sine egne følelser omkring dette og omkring menneskeheten helt generelt.

I min grunne, ikkeanalytiske tilværelse sorterer jeg ytringene fra disse andre i to grupper. De som handler om frykt og de som handler om håp. Disse to drivkreftene tror jeg er ansvarlig for det meste av det som skjer i verden. I tillegg til maktbehovet – som heldigvis ikke gud og hvermann går rundt med inni seg.

Nå er mange redde. Og de tror at håpet om en lysere framtid kan redde dem fra frykten. Jeg tror kanskje at evnen til å håndtere frykt er mer å satse på enn håpet. Men dette er en fri verden. For en del av oss.





Sì, lo so che è guerra [27.2.22]

[ I know there's a war going on ]

                    
Krig i Europa

Det er selvsagt absurd å leve drømmen mens Europas nest største land lever marerittet.

Men selvsagt er det mulig å følge med på utviklingen øst i Europa samtidig som jeg sitter midt i Middelhavet.

Giornale di Sicilia rapporterer hver dag fra krigen, noen ganger med lokale vrier, akkurat som hjemme.

Sannsynligvis er jeg etter hvert nærmere virkeligheten i Ukraina enn mine redde, empatiske medborgere hjemme i Norge. Både russiske skip og NATO-skip må jo passere meg for å komme til Svartehavet.

Jeg har lest at Tyrkia ikke har planer om å stenge Bosporos, så det blir nok litt trafikk forbi her etter hvert. Selv om jeg håper at noe eller noen setter en stopper for det som må være en eldre herres spinnville tilbakeerobringsfantasi.

Jeg har aldri studert så nøye den russiske presidentens øyeparti. Men når jeg ser ham snakke på tv-opptak nå, legger jeg merke til at blikket ikke bare viker, det forsvinner ut til siden. Som om konsentrasjonsevnen er svekket. Verre og verre. Og jeg har merket meg at det er han og bare han som gjør dette mot Ukraina. Han sa høyt og tydelig я решил ... Altså Jeg bestemte ...

Tilbake til byen min

Om to timer drar jeg tilbake til Palermo etter to uker i Cefalù.

Jeg gleder meg til å se andre ting enn vakker strand og fine dører. Palermo è la mia città! Det er det ingen tvil om.

Jeg brukte søndagen som unnskyldning for ikke å tilby meg å frakte bort søppel fra kåken jeg leier i Cefalù. Men nå hører jeg at de samler inn søppel nedover gata her, så det var nok en tynn unnskyldning.

I Cefalù overlates ingenting til tilfeldighetene. Her feier alle for sin egen dør – bokstavelig talt – og vel så det. Og gatene er fulle av politikonstabler som passer på byen sin. Jeg spurte en av dem om han passet på banken som han sto utenfor. Men han forklarte at han passer på hele byen.

Turistfiendtlig turist

Til å være turist er jeg veldig nedlatende overfor alt som har med turisme å gjøre. Jeg forakter alle andre turister. Men dette er noe jeg ikke er alene om. Jeg er kanskje bare alene om å erkjenne det. Verre og verre. I tillegg til å se ned på andre, framsnakker jeg meg selv.

På den lyse siden: I Cefalù finnes det mennesker som bryr seg om skilpadder som etablerer reir på stranda. Jeg aner ikke hvor lenge skilpadder bor i redene sine. Men jeg håper de kommer seg unna før den store turistbølgen slår ned i byen her.

Turistaversjon eller ei; én ting er helt sikkert; jeg ville aldri ha vært i denne byen her i turistsesongen.







Colleziono porte [23.2.22]

[ I collect doors ]

                    
Dører er fascinerende.

Dører gjør det mulig å åpne opp for noe.

Dører gjør det mulig å stenge noe ute.

Dørene jeg tar bilder av, ville sikkert vært mer spennende dersom jeg åpnet dem og tok bilder av det som er bak dørene.

Men det ville jeg aldri våget å prøve på.

Dessuten regner jeg med at de fleste dørene er låst.

Sicilia er et sted der vi låser dørene.

Der jeg bor i Palermo, har vi gitterdør med hengelås utenfor inngangsdøra inne i oppgangen.

Det er flere som er hekta på dører der ute. Og på instagram. Kanskje det er derfor jeg begynte å ta bilder av dører. Kanskje jeg slutter med det og finner noe annet å ta bilder av. Plutselig.







Sì, lo so [20.2.22]

[ Yes, I know ]

                    
Ja. Jeg vet det. Jeg er jo ikke helt utafor.

Jeg vet at observasjonene mine er overfladiske.

Og jeg vet at jeg kunne tjent penger på å skrive journalistisk om de emnene jeg behandler så overfladisk her.

Jeg vet at norske aviser ville ha elska å velte seg i historien om at flere enn tusen ubegravde lik ligger lagra i utkanten av Cimitero di Santa Maria dei Rotoli.

Jeg kunne til og med stått ved siden av likhuset og lagd videoreportasje. Men jeg gidder ikke før jeg eventuelt må.

Jeg kunne også ha skrevet en reportasje om Carcere dell­ 'Ucciardone, om hvor jævlige forholdene er der inne.

Jeg kunne ha fortalt om hvordan flere innsatte har tatt livet av seg den siste tiden, om hvordan jeg satt på trappa utenfor akkurat den dagen da en ung gutt tok livet av seg forrige uke.

Og selvsagt kunne jeg ha fortalt i en norsk avis om jukseprosjektet Parco del Fiume Oreto.

Jeg kunne ha fortalt om hvordan pengene flommet inn til et prosjekt som skulle vært ferdigstilt for mange år siden. Om hvordan folket skulle ta tilbake et område som bandittene har brukt til slakting av uønska individer i årevis.

Mest av alt burde jeg selvsagt rapportert journalistisk om smitte­vern­tiltakene her.

Jeg burde har rapportert om hvordan turister som blir smittet, blir hentet av ambulanser og kjørt til hotellet San Paolo Palace hvor de må bo – på Italias regning – i ti dager.

I samme slengen kunne jeg selvsagt fortalt om hvordan det er å leve med korona­sertifikat i praksis, hvordan det er å se at folk blir nekta på restauranter og kasta av busser på grunn av manglende sertifikat.

Alt dette gjør jeg altså ikke ennå.

Men det jeg kan finne på å gjøre, er å lage en reportasje fra Pizzo Sella neste gang jeg drar dit. Fordi denne historien har gjort så sterkt inntrykk på meg og fordi den illustrerer så veldig godt hva denne øya sliter med.

Vi får se hva som skjer. Inntil videre kan jeg bare beklage.

Men nå har jeg nok klart å illustrere at det bor en journalist inni meg som følger med hele tiden.





Trovo paesaggi culturali [19.2.22]

[ I find cultural landscapes ]

                    
Naturen og det menneskeskapte

Noen liker hav.
Noen liker kirker.
Noen liker fjell.
Jeg liker kultur- landskap. Møtet mellom menneskelige elementer og naturen.

Møtet med en knallgrønn Fiat nedgrodd mellom togskinnene og veien i går var et høydepunkt.

Drømmehus, ikke drømmebeliggenhet

Vestover fra Cefalù ligger noen nokså påkosta eiendommer og hotellanlegg. Det passer bra med det klientellet jeg mistenker at denne byen har livsgrunnlaget sitt i.

Men heldigvis kan vi som ikke tilhører kjerneklientellet, beundre litt mindre påkosta elementer oppi det hele. Og det som er fint med alt i Cefalù, er at jeg aldri ville drømt om å slå meg til i et av de morsomme husene jeg passerer. Jeg får bare lyst til å ta dem med hjem.







Il porto turistico e io [18.2.22]

[ The marina and me ]

                    
Finner folkg og dyr

Tenker på Al Pacino i Scent of a Woman innimellom. Han har et godt råd til protegeen sin, som handler om å ligge med en kvinne dersom du overveier om det er lurt eller ikke. Jeg har omskrevet mottoet til Pacino – eller Frank Slade som han heter i filmen – til: When in doubt, walk!

Det er nesten alltid mulig å gå seg ut av en under middels sinnstilstand. Og du verden som det er mulig å gå seg glad i Cefalù. Hvis jeg går i ring, kan jeg fint gå 5-10 kilometer uten å havne på motorveien eller i tunnelen.

I går gikk jeg østover langs vannet mot noen klipper som jeg skulle klatre opp på men ikke fant noen vei inn til.

Det jeg imidlertid fant – og de fant meg – var byens kattekoloni. En broket gjeng med rufsete og til dels velernærte små løver. Da jeg snakket til dem, fulgte de etter meg. Hvilket betydde at de pleier å få mat av mennesker.

En eldre herre prøvde å innlede en samtale med meg om kattene, men vi landet på å smile og sukke over hvor fantastiske de er. Og jeg fikk spurt ham ved hjelp av tegnspråk om han faktisk mater dem. Og det gjør han. Jeg pekte på ham og på kattene og sa Cibo? Pesce? og han svarte Si! Og vi var enige om at den aller styggeste var den aller fineste – Il più bello eller la più bella kanskje, hvis det var en hunnkatt. For en lykkelig stund der nede i marinaen. Min første lykkelige stund i en marina. Tror det skyldes at sesongen ikke har begynt og at de kvalmrike turistene ikke er kommet ennå. Dette så forresten ut som om det var marinaen for de middels rike og ikke for de kvalmrike. Men det er mulig det uansett aldri blir helt St. Tropez her når det kommer til båter.

På kirkegården sjølsagt

I forgårs havnet jeg på Cimitero Cefalù i jakten på fine turer å gå.

Der var det folksomt. Enker som svinset omkring og satte ut blomster. Herrer som vandret mellom gravkamrene og gravveggene.

Tenk å tilhøre en familie som har sitt helt eget gravkammer! Det ville jeg har likt.

Men det gravkammeret ville jo ha vært så stort at det nok hadde minnet mistenkelig om en katedral.

Siden jeg var høyt oppi lia og kunne se ned på østsiden av Cefalù, gikk jeg i forgårs ned mot marinaen for å gå rundt og hjem. Men der møtte jeg et skilt som med faresignaler og uten begripelig språk fortalte meg at veien var stengt. Jeg prøvde å finne en annen vei, men der var plutselig togskinnene, og jeg måtte gå samme vei tilbake.

Jeg er altså i en situasjon der jeg kan gå til marinaen fra vest og nesten til marinaen fra øst. Det er klart at det finnes en sti eller en fotgjengertunnel jeg kan bruke for å komme fra A (marinaen) til B (klippene jeg vil klatre på). Og jeg har over en uke på meg til å finne ut av dette.

Jeg får besøk i kveld. Av typen korte turer er lange turer. Så det er mulig at klippene må vente til hun har reist.

PS. Veien fra A til B er stengt på grunn av steinras. Eller fare for steinras. De skal nok sette opp en netting der i god tid før turistene kommer. Turistene er alt de lever og ånder for her. Det er noe alle kan se.





La magia è scomparsa [16.2.22]

[ The magic has disappeared ]

                    
På hvileskjæret

To faktorer bidrar nok sterkt til at Cefalù føles som en avsporing.

For det første så regner det. For det andre så bor jeg altså i denne grotten uten vinduer.

Jeg aner ikke om det er natt eller dag, ikke engang om jeg åpner skoddene foran det som skulle vært vinduer, men som bare vender ut mot en bakgate som for anledningen er dekket av et stillas med en presenning over.

Jeg gikk en liten tur i går for å bli kjent. Og det var fort gjort. Dette er rett og slett Sicilias St. Tropez. Bare litt mindre pittoresk og sjarmerende.

I morgen skal det slutte å regne og bli varmere. Da skal jeg være på stranda som er fin og som er grunnen til at jeg dro hit. I dag skal jeg pugge italiensk og drikke kaffe.

En viktig lærdom å ta med seg herfra: Hvis jeg drar til et vakkert sted uten kriminelle og uten søppel, møter jeg alle de folka som har flytta hit for å nyte late dager uten trøbbel. De som går hånd i hånd i matchende, stygge boblejakker. De som har penger nok til å spise overprisa sjømat med utsikt mot sjøen.

På den lyse siden så bor det en bråkete katt i bakgården. Jeg har ikke sett den, men jeg hører den.

På den enda lysere siden så bor jeg altså 100 meter fra stranda.

De som leier ut denne grotten, har investert i mange fine lamper, sånn at bortsett fra at jeg ikke kan se ut, så føles det som om jeg kunne ha gjort det.

De som leier ut denne grotten, kommer forresten til å gråte når de får strømregninga. Siden det er vått og kaldt, kjører jeg oppvarming på full guffe hele døgnet.






A casa del collezionista [15.2.22]

[ At the collector's house ]

                    
Hjemme hos flismannen

Søndag var jeg på hjemme hos-museum.

Visste ikke at sånt fantes, men ble tipset om det på ei nettside jeg googla meg fram til.

Det viser seg at gutta (mennene) som driver museet er flinke til å dra inn penger, blant annet via noen B&B-rom som de har.

Dermed lander nesten alle treff på nettet på rommene de leier ut, og jeg måtte lete for å finne det korrekte navnet på museet, Museo delle Maioliche Stanze el Genio.

Genio har de tatt fra en fontene i nærheten. Majolica er den kunstformen som flisdekorasjonene representerer, den har hentet inspirasjon fra Mallorca. Stanze betyr rom. For den som lurer på hva ting betyr.

Det kostet ni euro å få lov til å se alle flisene, men det var noen av de best anvendte euroene så langt.

En søt mann med perfekt og samtidig ikke-perfekt engelsk geleidet meg fra rom til rom og fortalte gode historier om fliser og Sicilia.

Alle flisene i Museo delle Maioliche Stanze el Genio er håndmalte. Det var rike mennesker som bestilte sånt noe, og de brukte flisene til å imponere gjester.

Alle flisene er lagd til gulvet. Fliser med mye blått, er inspirert av Delft-porselen.

Fliser med blått ble ofte brukt i innlandet, hos folk som savnet havet.

Noen fliser etterlikner marmor, andre etterlikner treverk.

Noen fliser er laget spesielt til pikeværelser der jenter skal lære å brodere med korssting.

Siden hjernen min begynner å dra på årene, husker jeg ikke alt det morsomme som mannen fortalte.

Jeg hadde lest at dette var et hjemme hos-museum, men ikke før jeg kom til kjøkkenet, fikk jeg følelsen av at noen kanskje kunne bo der.

Og det er sant at eieren bor der! Han har samlet på fliser siden han var sju år. Fliser ser ut til å være selve livet for ham.

Jeg fikk ikke se soverommet og badet, men kjøkkenet var et ekte kjøkken, og tv-stua var for så vidt ei ekte stue med det jeg mistenker var en tv innelåst i et skap.

Eventyret fortsetter?

Jeg må være ærlig og si at jeg begynte å savne Palermo i det øyeblikket jeg gikk av toget i Cefalù. For det første gikk hele toget av toget og i en lang rekke i retning historisk sentrum der jeg skal bo. For det andre så har jeg kun sett suvenirsjapper her så langt. For det tredje så var maten på restauranten ved siden av leiligheten min den dyreste jeg har spist så langt under dette oppholdet. For det fjerde så er byen full av høflige, streite mennesker og til og med bilistene er høflige og streite. Det er ingen boder med Sicilian Street Food. Det er ingen musikanter på gatehjørnene.

Dette er en turistperle for turister. Enda det nå er langt utenfor turistsesongen. Beklager at jeg måtte dele dette.

Det fine med Cefalù er det totale fraværet av søppel i gatene! De kan jo ikke ha søppel her hvor de faktisk ikke tenker på annet enn turister. Ser det ut til.

Jeg skal være her i 13 dager. Dette skulle være luksusdelen av oppholdet mitt på Sicilia. Så jeg skal kle på meg og finne litt luksus så snart sola står opp.

Jeg vet ikke om sola har stått opp, for jeg bor i en slags grotte, og jeg tror ikke jeg klarte å åpne vinduslemmene i går.





Il teatro è chiuso [13.2.22]

[ The theater is closed ]

                    
I går gikk jeg helt fram til Teatro del Sole og litt forbi til og med. For om mulig å få et glimt av fordums tider, med terrasser i terrenget. Men teateret var nedlagt og stengt med en port.

Det stygg-pene fortsetter

Siden jeg er veldig open minded, klarer jeg å ta inn alt det vakre som møter meg langs veien. I går traff jeg på en hel hekk med pene blomster ved siden av en bensinstasjon med ruinene av et skur. Jeg har bilde av det også. Men noen ganger må det være greit å legge vekt på det vakre.

Gir tilbake

Utenfor en bygning på starten av Via Messina Marine – som jeg går på ganske ofte – var det plantet små, søte vårblomster i kasser på fortauet og på veien. Bygningen viste seg å inneholde selveste La Casa della Cooperazione som etter hva jeg skjønner, hører til en organisasjon ved navn Arci. La Casa della Cooperazione er ifølge hva jeg kan lese meg fram til på nettet et prosjekt som har som formål å ivaret en eiendom som er konfisert fra mafiaen. Det går visst an å gå inn i huset og delta i massevis av positive aktiviteter.

Gir kanskje tilbake

Il fiume Oreto er vel egentlig den eneste elva jeg nå og da krysser i Palermo. Den er selvsagt ikke spesielt vakker. Vannet er møkkete og omgivelsene er, som alt annet, bestrødd med søppel. Men jeg har lest om prosjektet Parco del Fiume Oreto, et fantastisk luftslott som sannsynligvis aldri blir noe av. Det er bevilget millioner til å lage park ved utløpet av Oreto-elva. Men det viser seg at folk sliter litt med å venne seg til tanken, siden dette er et sted der man har slakta folk og fått dem til å forsvinne. Dette er altså et av de stedene som er kjent for å egne seg for det som kalles lupara bianca - en hvit pistol. Penga er nok dessuten også forsvunnet for lengst.

Fint til hagen

De kaller det architetture da giardino og det er snakk om alt fra pizzaovner til tre meter høye statuer av Padre Pio – en prest født i 1887 som kunne utrette mirakler.

Jeg tror jeg kunne tenkt meg å shoppe i det minste en liten sau fra et hagesenter ved Via Messina Marine hvis jeg hadde hatt en bil å frakte sauen hjem i. Inntil videre nøyer jeg meg med å vindusshoppe

Fyller kanskje kofferten

I dag skal jeg rett og slett på søndagsbruktmarkedet – Mercato Antico – for å finne meg en fin battente ferro vecchio, en jernring til å banke på døra med.

Når jeg har funnet et fin jernring, skal jeg kjøpe et par poser med fargerike knapper – som jeg tror heter bottoni her.

Jeg har fått brutt opp en 50-lapp i mindre sedler, siden jeg skjønte sist jeg var på markedet at de ikke hadde så mye vekslepenger.

Etter markedet tenkte jeg å stikke innom Museo delle Maioliche Stanze al Genio som er et museum for fantastiske fliser inni en vanlig leilighet rett ved Stazione di Palermo Centrale.

I morgen fortsetter eventyret. I Cefalù





In mezzo al traffico [11.2.22]

[ In the middle of traffic ]

                    
Mitt liv som fotgjenger

Jeg har lært meg å bevege meg som fotgjenger i en by der fotgjengere er null verdt. Dersom jeg står ved kanten og venter, blir jeg stående livet ut. Så jeg går med sikre skritt rett ut i trafikken, slik jeg ser at de lokale gjør, og hittil har det gått bra.

Det som er ganske drøyt her, er at når jeg velger å vente på grønn mann, blir livet ekstra livsfarlig. Idet de får rødt lys, så tråkker alle her klampen i bånn. Ikke bare den første bilen som får rødt lys, men de to tre første bilene setter opp farta noe voldsomt. Og mopedistene driter fullstendig i det røde lyset. Men jeg klarer meg bra, syns jeg. Til og med alle de gangene jeg må ut i veien fordi noen har dumpa all søpla si på fortauet.

En liten storby?

Palermo sentrum er i utstrekning kanskje litt mindre enn Oslo. Det føles i hvert fall sånn. For uansett hvor jeg går, så havner jeg på de samme stedene. Bortsett fra når jeg går mot Monreale eller når jeg går omkring Via Oreto

I dag gikk jeg på måfå en tur som jeg trodde førte meg lenger og lenger borte hjemmefra. Men plutselig var jeg nesten hjemme.

Munnbindet er av

Vi har sluttet med munnbind her i dag. Men vi skal bruke det hvis vi er mange på samme sted og når vi er inne i butikker og sånt. Så forskjellen blir ikke særlig stor.

Taxi uten taxiskilt

I går dro jeg ti Monte Gallo sammen med vertinnen min.

Jeg har nå lært at pirattaxi er greia her. De skylder på covid, men jeg tror at pirattaxiene har hatt det fint her i mange år allerede. Vi kan altså ringe til uoffisielle taxier som med avtalt pris kjører oss dit vi vil. De lokale påstår at pirattaxiene er billigere enn de offisielle taxiene. Men jeg mistenker at de ikke er det. Dessuten har ikke pirattaxiene lov til å kjøre i indre by, så vi må gå utenfor selve sentrum for å bli plukket opp av piratene.

Besøker eremitten

På toppen av fjellet i utkanten av Mondello, på Monte Gallo, bor en eremitt. Han er en slags jødisk husokkupant og kunstner. Huset hans kalles for Semaforo dell'Eremita, og det er vanlig å besøke ham. Noen ganger vil han ha besøk, og andre ganger ikke. Da jeg var der i går, ville han ikke ha besøk. Så jeg behøvde ikke å gi ham eplet jeg hadde med til ham.

Skammens ås igjen

Det var fantastisk å gå til toppen av et fjell. Men bonusen var selvsagt at oppstigningen foregikk på randen av Pizzo Sella. Den åsen er bare så skremmende og fascinerende. Og vertinnen og jeg har bestemt oss for å dra tilbake dit en dag. Og kanskje gå inn i husene. Hvis politiet kommer, skal vi si at vi leter etter kunstutstillingen som det står om i turistbøkene, den som er stengt av skam eller av frykt for at turistene skal falle ned ikke-eksisterende trapper og dø.

Ingen går her

Det er mystisk fritt for søppel så fort jeg beveger meg ut i naturen her. Vertinnen min har forklaringen. Ingen går her. Sicilianere går ikke. Og der det ikke er sicilianere, er det ikke søppel og skrot.

Jeg må innrømme at jeg elsker det kaotiske mer enn det naturskjønne her. Ellers kunne jeg jo like gjerne blitt hjemme i rene, fine Norge. Men det var et friskt pust å vandre i skogene oppover Monte Gallo

I bunken av bøker om Palermo som jeg har drassa med meg hjemmefra, leste jeg noe nokså greit formulert om søppel i går. Fritt oversatt sto det:

    Så snart søppelposen er knyttet igjen, er den ikke lenger innbyggernes problem. Søppel tilhører de som bestemmer, og denne offentlige eiendelen skal ikke ødelegge stemningen i husene til folk. Innbyggerne driter i hvordan det ser ut på utsiden av husene deres. Utemiljøet er skrot og søppel, og dette er myndighetenes ansvar.

[Takk til Roberto Alajmo for å sette ord på filosofien omkring søppel i denne byen.]





Compro incenso dalle suore [8.2.22]

[ I buy incense from the nuns ]

                    
Shopper hos nonnene

Jeg går ganske ofte forbi den katolske bokhandelen vis a vis katedralen. Og jeg tenker at der inne har de ingenting jeg trenger. Men så kom jeg på at jeg har jo kjøpt katedralrøkelse i katolsk bokhandel i Norge, og gikk inn for å kjøpe litt av det.

Avete incenso come in chiesa? spurte jeg. Og det skal jeg si deg at de hadde. I en hemmelig skuff. Bare at ingen av krukkene jeg luktet på, luktet sakralt nok for nesa mi. Så vi landet på at jeg skulle kjøpe den billigste og teste den.

Nonnene var søte og hyggelige. Og jeg merker at jeg trenger søte og hyggelige mennesker innimellom

Lærer språket

Jeg har begynt med privattimer i italiensk. Og italiensklæreren spurte meg Come mai vivi sei mesi a Palermo? Og jeg prøvde å forklare at jeg er her for å se på mennesker som sitter på krakker utenfor hus og lever langsomt. Og hun sa Langsomt her? Og jeg sa Si.

De langsomme, gamle mennene

I dag kom jeg på at jeg kanskje burde spørre de gamle mennene som lever langsomt sittende på krakker om å få lov til å ta bilder av dem. Det verste som kan skje, er at de sier No, signora, non va bene. Og så kan jeg si Prego. Bongiorno.

I dag så jeg den søteste mannen av dem alle. Han sto på en veranda på Piazza Nascè Francesco og snakket enten med noen nede på gata eller med seg selv. Han hadde strikket topplue og en nydelig, livlig mønstrete slåbrok. Og han hadde det ikke travelt.

Jeg har forresten begynt å hilse på den langsomme mannen som bor i huset ved siden av her. Han sitter eller står utenfor døra si hver morgen når jeg kommer ut. Ham kunne jeg spørre om å få ta bilde av. Han kan bli min første fotomodell. Hvis jeg tør.

Lærer ikke språket

I tilfelle noen skulle lure på det, kan jeg like godt si det med én gang: Jeg kommer aldri til å lære italiensk.

Jeg forstår alt jeg lærer og alt jeg leser i italienskboka. Men jeg klarer ikke å bruke det til noe som helst fornuftig.

Lærerinnen kommer hit i morgen tidlig. Etter det skal vi ha fire ukers pause fordi jeg skal reise bort og få besøk og sånt.

Finner ikke dyra mine

Jeg var ute og lette etter dyra utenfor butikken fra 2019 i dag. Jeg var på cirka riktig sted, men jeg fant dem ikke. For å trøste meg selv, gikk jeg til Carcere dell'Ucciardone og satt på ei trapp utenfor nabobygningen en stund. Så gikk jeg hjem mens jeg studerte appelsinene som lå strødd på fortauet. Jeg tenkte at noen hadde mistet dem. Men det viste seg at de kom fra et appelsintre midt i gata midt i byen. Vakkert.

Dukketeaterdukker

Jeg besøkte Museo Palazzo Branciforte i helga. Det er noe med at en rik familie har eid bygningene og at halve bygningen er en tidligere pantelånsjappe.

For 7 euro fikk jeg privat omvisning blant gamle bøker og tegninger før jeg endelig fikk se dukketeaterdukkene. De var helt fantastiske. Utrolige. Detaljerte. Uimotståelige. Og gamle. Jeg tror jeg skal ta med meg gjester dit.

Biblioteket på Museo Palazzo Branciforte var også helt nydelig. Og hunden som lå i inngangspartiet var bare snill.







È quasi un po' d'estate parco [5.2.22]

[ It's almost as if it's summer ]

                    
Sol og sønnavind

En hel dag med 18 grader og sønnavind gjorde underverker for meg og for mange andre tror jeg.

Siden jeg har gått for mange mil på asfalt, benyttet jeg sommerfølelsen i går til å leve langsomt nede ved sjøen og deretter i noen søte bakgater. Før jeg drakk kaffe på takterrassen.

Jeg kan nesten se at de lokale tiner opp litt nå. Og i går var det to personer som uoppfordret snakket til meg på gata. De sa Questa è una bella giornata!. Og det var det jo.

Illegale parkeringsvakter

Hver gang jeg går mellom hovedveien og sjøen, legger jeg merke til afrikanske menn som står med 100 meters mellomrom langs veien og ser ut som om de venter på noe. Siden en mann snakket til meg nede ved sjøen, benyttet jeg anledningen til å gjøre litt research. Det viser seg at afrikanerne er uoffisielle, ulovlige parkeringsvakter. De passer på bilene som står parkert. Og noen ganger betaler bilførerne dem for å se etter bilen deres. Og ofte ikke. De har ikke lov til å ta penger for å være parkeringsvakter som de jo helt offisielt ikke er. Men folk gir dem noen slanter nå og da likevel. Hva alle de andre innvandrene lever av her, må da gudene vite. Kanskje de får mat fra frivillige organisasjoner.

Rockebutikken

På min ferd i bakgatene i går havnet jeg i den søteste gata av dem alle, Via Alloro. Og der fant jeg den søteste butikken av dem alle, Moon it's. Jeg våget ikke å spørre den hyggelige innehaveren hvor det navnet kommer fra. Kanskje en som ikke er så god i engelsk, har prøvd å skrive Det er månen? Butikken selger rocknrollkunst. Altså små hodeskaller, skumle små stearinlys, t-skjorter og generell kunst. Da jeg kom inn i butikken, spilte innehaveren metal på høyt volum. Han skrudde ned volumet da jeg åpna døre, og jeg sa bare Nei. Vær så snill. På norsk assistert av skru opp volumet-tegnspråk.

Favorittpubene våre

Innehaveren i rockekunstbutikken kunne fortelle at de to pubene jeg har funnet, Krust og Alibi er hans favorittpuber også. Og at de eies av én og samme person. Og at Alibi er det stedet de bruker til konserter.

Poesi som terapi?

Vertinnen inviterte meg på vin i går kveld sammen med en annen leieboer. Den andre leieboeren er en ung, dansk poet og student. Han var hyggelig og dansk og skriver masteroppgave om bruk av diktskriving i behandling av psykiske lidelser og kroniske sykdommer. Og det er jo flott.

I dag tror jeg at jeg skal prøve å finne igjen dyra jeg fotograferte i 2019. Bare sånn at ringen kan sluttes. Jeg har brukt ganske mye tid på å gå rundt i gatene på googlemaps. Men klarer ikke å se kuene og grisene noe sted.





Non sono andato in quel parco [3.2.22]

[ I did not visit that park ]

                    
I går skulle jeg for annen gang gå til Giardino Della Memoria. Og for annen gang snudde jeg.

Krysser ikke hovedveien

Hadde ikke den nye italiensklæreren min sagt Oh, you must cross the ring then, så hadde jeg kanskje ikke sett på det å krysse selveste hovedveien som et stort problem. Men siden både lærerinna og googlemaps gjør et stort poeng ut av at det er vanskelig å krysse hovedveien, så ble det nesten uoverkommelig. Helt til jeg skjønte at det var ei veldig fin bru over ringveien. Og det var et slags fortau nesten helt fram til brua. Bortsett fra et trangt smug jeg måtte gå gjennom under brua.

Men så. Viste det seg at rekkverket på brua var et autovern som rakk meg rett over knærne. Og jeg som hater bruer fra før, bestemte meg for å snu. Selv om jeg da var nesten framme. Jeg framstår sikkert som i overkant nevrotisk når jeg sier Ho paura dei ponti. Men jeg har alltid vært livredd for bruer. Som fotgjenger. Men også som bilfører.

Treffer utlendingene

I går kveld skulle facebookgruppa for utlendinger treffes. Siden jeg var sikker på at det var snakk om gruppe som besto av kvinner på cirka 21 år og menn som var 50/50 av typen 26 og får seg ikke og 42 og psykopat, hadde jeg satt av maksimum én time til eventet.

Kvinnene var cirka 38 år. To av dem var rundt 20. Mennene var cirka 38 år de også. Og jeg oppfanget ingen tegn på psykopati. Men de var nok ganske sikkert av typen får seg ikke. De mennene som satt ved bordet mitt, var italienere som likte å snakke engelsk og tysk. De to jentene som satt ved bordet mitt, var en svensk jente på 20 og en hollandsk jente på cirka 24. Den svenske jenta var vakker og uredd og veldig hyggelig og glad. Den hollandske jenta var veldig sjenert.

Kjenner min besøkelsestid

Italienerne var et oppkomme av kunnskaper om Palermo. Men jeg merket at jeg må ha observert mer enn en gjennomsnittlig tilreisende, så jeg lærte ikke så mye nytt. Han som satt ved siden av meg, var kjekk og morsom og hypnoseterapeut, psykolog og coach. Jeg håper at den hyggelige svenske jenta ble godt kjent med ham etter at jeg gikk, for jeg tror han var en bra mann. For hans skyld var jeg glad jeg gikk, for han var såpass hyggelig at han ikke ville ha våget å rope Vai a casa, vecchia signora, ora basta! til meg hvis jeg hadde drukket mer enn ett glass vin og hadde blitt mer og mer slitsom å sitte ved siden av.

Den nye læreren

Jeg har altså skaffet meg en italiensklærer. Eller rettere sagt. Vertinnen min har skaffet henne. Læreren inviterte meg på kaffe på Piazza Borsa i går, og vi fant tonen tror jeg. På mandag skal jeg ha første dobbelttime.

Finner veiledere

Jeg har nå to gode kilder til informasjon om hvordan man lever i denne byen, på denne øya, i dette landet. Vertinnen min blir mer og mer åpenhjertig om hvordan ting fungerer her. Og lærerinnen var ikke redd for å kalle en spade for en spade.

Finner beskyttere

Nå vet jeg at jeg ikke kan stole på politiet fordi de er korrupte og i mafiaen. Og jeg vet at jeg må skaffe meg beskyttelse i form av folk som vet hvem jeg er og som derfor vil passe på meg. Jeg skal flytte til et litt skumlere strøk om noen uker. I den anledning sa vertinnen at hun skulle forklare de som eier kafeen i bygningen, alt om meg. På den måten kommer de til å passe på meg hele tiden. Det er da ganske flott?

Bygger nettverk

I tilknytning til dette med å bygge nettverk, forstår jeg nå bedre hvorfor den eneste restauranteieren som kjenner meg igjen, roper You've got friends! når jeg går forbi. Og hvorfor læreren med sykkel som jeg har snakket med, stanser og spør Come stai? hver gang jeg passerer ham i gata.

Jeg tror ikke jeg kommer til bli venn med noen av dem fra facebookgruppa for utlendinger. Det blir for krevende. Men jeg sa til den hyggelige svenske jenta at hun kunne ringe meg hvis hun trengte hjelp eller ble redd. Og jeg sa at jeg skal til stranda i dag hvis hun vil bli med dit. Mest fordi det tok ni år før jeg selv skjønte at det var et poeng å dra til akkurat den stranda – Mondello.

Jeg skriver mindre og tar færre bilder nå. Dette går den riktige veien.





Tutti camminano la domenica [2.2.22]

[ Everybody walks on Sundays ]

                    
Det er ikke typisk norsk å gå tur på søndager. Det er typisk siciliansk.

Søndagstur

Alle går tur hele dagen på søndagene. Og de er så glade og fornøyde. Og de spiser mat fra bodene. Og de drikker øl i sola. Søndag er den beste dagen her hvis jeg er ute etter å observere glade mennesker.

Steiner til ikke å sitte på

Langs sjøen nedenfor sentrum av Palermo er det plassert store kampesteiner som jeg hadde planlagt å sitte på i sola. Det jeg ikke hadde planlagt, var å hoppe én meter ned fra strandpromenaden for å finne en plass på en kampestein. Så jeg fortsatte forbi promenaden der alle de glade familiene var, og gikk til Spiaggia della Costa Sud sånn cirka. Jeg tipper at det er her lokalbefolkningen bader når det er sommer. Men jeg kjenner ingen nordmenn som ville ha badet der. For denne stranda er full av søppel. Som alle andre steder i Palermo. Men jeg fant en stein og koste meg i sola likevel.

Ingen kuldebølge

Den varslede kuldebølgen har ennå ikke dukket opp. Vi har i underkant av 15 grader, og for en nordboer er jo det nesten som sommer. For de lokale er det fortsatt hutrende boblejakkevær.

Beste bokhandelen

På jakt etter farget papir som skulle stimulere hukommelsen til å lære og huske italiensk, småløp jeg i går til søteste bokhandelen Liberia del Mare rett før de stengte til lunsj. De to mennene som jobbet der, visste ikke hva godt de skulle gjøre for meg. Selv om de ikke hadde farget papir. Jeg skal gå tilbake dit og kjøpe ei bok en dag. Grunnen til at jeg småløp var klokkeslettet, pluss at det pøsregnet og tordnet og lynte i går.

Styggeste utstillingsdukkene

Siden jeg allerede var klissblaut etter turen til bokhandelen, gikk jeg en runde i byen. Jeg tok turen om Via Lincoln for å sjekke om verdens styggeste utstillingsdukker fortsatt var i vinduet sitt. Og det var de!

På vei ned mot sjøen fant jeg selveste Palermo-Nille. Der har de absolutt alt, inklusiv farget papir i alle størrelser. Som jeg plutselig innså at jeg ikke trengte. Siden jeg er ute av stand til å lære et eneste ord italiensk. Og jeg har masse fargerike postits med meg.

Lærer ukedagene

Det jeg har klart å lære denne uka, er ukedagene. Lunedi, martedi, mercoledi, giovedi, venerdi, sabato, domenica. I går øvde jeg også på å si I dag regner det – Oggi piove. Men jeg glemte det med én gang jeg hadde lest setningen. Så ille er det faktisk. Selv om jeg i dag leste en lang setning med en stillingsutlysning og forsto alt som sto i setningen. Noen trenger en sekretær fire dager i uka som skal jobbe tre timer fem dager i uka og som må beherske italiensk på såkal mellomnivå. En jobb jeg aldri kommer til å være kvalifisert for.







Non ho trovato piccole bambole per la casa delle bambole [29.1.22]

[ I did not find small dolls for the dollhouse ]

                    
Det er lørdag. Og da jeg la ut på tur med planer om å finne verdens søteste dukker til dukkehuset hjemme, var nesten alle gått mann av huse for å nyte fridagen.

Finner ikke dukker

Lekebutikken jeg hadde som mål, Mastro Geppetto, var kjempesøt, og de som jobbet der, var kjempesøte, men dukkene de hadde var ikke så søte. Jeg fant dem av meg selv, og behøvde ikke å si Vorrei bambole piccole per la casa delle bambole e forse piccoli mobili. Men jeg sa Salve! og Buon giorno! da jeg gikk inn i butikken og jeg sa Ciao da jeg gikk. Og de svarte Arrivederla! – som er en lokal variant av Arrivederci!

Drikker ikke øl

Etter besøket i lekebutikken prøvde jeg for andre gang å ta en øl på Krust. Men der var det fortsatt stengt på dagtid. Det fine er at jeg plutselig forsto hvor enkelt det er å gå til Krust uten å snike meg omkring i trange bakgater når det er mørkt. Så nå skal jeg gå dit en kveld i stedet.

Blir ikke ranet

Jeg brukte kartet for å gå fra Mastro Geppetto til Krust, og havnet på et mystisk sted, en park omkring Villa Trabia. Det de kaller parker her, er ofte en nokså grumsete plen med litt buskas rundt, og akkurat denne parken var spesielt dårlig tilrettelagt for fantastiske bilder av gressplener og prydbusker. Så jeg tok bilde under en bro jeg passerte i stedet. Selv om jeg hele tiden tenkte at hvis jeg skal bli ranet i denne byen, så må det være under denne broa i denne folketomme delen av byen.

Sommer kommer. Eller vinter

Jeg har fått et myggstikk. Jeg velger å tenke positivt omkring myggstikket. Det må bety at vi nærmer oss en varmere årstid. Og neste helg skal det faktisk bli opp mot 20 varmegrader her, ifølge værmeldingen. Selv om en tysker jeg snakket med i går, kunne fortelle at arktisk vær pleier å bli presset hit på denne årstiden. Og selv om jeg leste i en italiensk avis i dag at det er nettopp dette som skal skje neste uke. Incursione polare in Sicilia, tornano gelo e neve da febbraio sto det i avisa. Det skal altså bli minusgrader og kanskje snø i Italia. Og kanskje her. Den som lever får vel se.

[Takk til DirettaSicilia for infomasjon om kuldebølge.]





Ho trovato una spilla [28.1.22]

[ I bought a brooch ]

                    
Jeg lager oppdrag til meg selv. Jeg skal lete etter en ting, spørre etter den overalt og kjøpe tingen hvis den er akkurat hva jeg vil ha.

Lager utfordringer

Først skulle jeg kjøpe et glass til telys, og etter noen dagers jakt, fant jeg un bicchiere arancione e una candela som nå gjør kveldene ganske hyggelige.

Det neste shoppingoppdraget jeg ga meg selv, var å finne una grande tazza da tè. Plutselig fant jeg en stygg-pen tekopp til bare 9,99, og nå er det oppdraget også fullført. Koppene de solgte, var ganske fine, men hadde bokstaver på seg. Så jeg kjøpte en med G for Gran

Det tredje oppdraget var å finne en brosje jeg kunne ha på lua mi. Jeg har vandret omkring og har sagt Voglio una spilla? i noen dager. Men i går fant jeg brosjen i en liten bangladeshisk butikk. Brosjen var litt ødelagt, noe jeg påpekte. Men butikkeieren fant fram superlim, og gjode den helt fin igjen. Siden den hadde vært litt ødelagt, prutet jeg ned prisen til fire euro.

Ikke mye lykke

Jeg ser ikke mange lykkelige mennesker når jeg er ute og vandrer. Men jeg har jo vært i sydlige strøk på vinteren før, så jeg burde ikke være overrasket over at folk generelt ikke er så glade. Og jeg vet at folk snart blir veldig glade, for neste uke skal det bli vår her. Det gleder jeg meg til.

Uterestauranter skal komme

Siden det skal bli vår her, er det stor aktivitet utenfor alle bygninger som har vært stengt ned med ståldører til nå, men som viser seg å inneholde fantastiske restauranter som nå er i ferd med å få uteserveringer. Ikke at det spiller så stor rolle med mitt budsjett, men en øl i ny og ned har jeg jo råd til.

Ser på folk i kø

På vandring på Via Oreto i går i retning Giardino della Memoria, observerte jeg folk som sto i kø utenfor et slags kontor jeg ikke skjønte noe av. De hadde med seg dokumenter, og jeg tenkte kanskje de skulle stemme på neste president, siden presidentvalget her tydeligvis foregår 24. januar til 3. februar. Men kanskje kontoret var et lokalt Nav-kontor. Jeg våget ikke å gå så nærme at jeg kunne lese alt som sto på døra.

Den neste døra det var kø utenfor, var et reisebyrå. Merkelig sted å stå i kø, særlig i disse tider når jeg mistenker at ingen sicilianere våger å dra noe sted i det hele tatt.

Folk protesterer mot noe

Jeg hørte og så en veldig høyrøsta demonstrasjon utenfor Palazzo Pretorio i går. En del folk sto på avstand og applauderte, så jeg antar at mannen med roperten hadde et viktig budskap til ordføreren og til kommunen – som holder til i Palazzo Pretorio. Det var fire politibiler ved demonstrasjonen, men det hele så veldig lovlig ut. Jeg så ingen, absolutt ingen, i nærheten av demonstrasjonen som jeg kunne spørre på engelsk.

Ingen snakker engelsk

Én viktig observasjon fra Palermo 2022, er at ingen snakker engelsk. På restaurantene klarer de selvsagt å stotre fram noen enkle fraser, men alle andre steder må jeg snakke italiensk.

Det hjelper jo ikke at jeg ser siciliansk ut, det har akkurat gått opp for meg (kfr. bildet).

Men det er flott at jeg må lære italiensk nel modo più duro – på den tunge måten.

Hvis jeg spør etter noe på engelsk i en butikk, blir ekspeditørene helt perplekse og løper til bakrommet for å hente den aller yngste medarbeideren som ofte kan si både Yes og No og I am sorry.

Ingen lærer engelsk

De lærer engelsk på skolen her, men vertinnen min har fortalt meg at de gjør det på feil måte. Hun har hjulpet små barn med engelskleksene, og det viser seg at de må lese tekster som er så vanskelige at selv ikke verteinnen min forstår dem. Men de lærer ikke å snakke engelsk. Stakkars unger.

Invitert på vin

Vertinnen min har forresten invitert meg på et glass vin sammen med en av de andre leieboerne en dag neste uke. Det blir jo spennende, siden han er en ung danske som har fortalt vertinnen at han snakker norsk. Han har også fortalt vertinnen at han liker å gå turer, så det er mulig hun tenker at vi har mye felles. Norsk og turer. Men den stakkars unge mannen skal få slippe å ta seg av meg. Han har jo helt sikkert rømt til Sicilia for å slippe unna sin egen mor, bestemor og tante.

Besøker horestrøket

Jeg nevnte at jeg gikk i retning av Giardino della Memoria. Det er en park i utkanten av byen, og jeg gikk ut for sent, sånn at jeg måtte snu av frykt for mørket. Altså. Non ho paura del buio sånn helt generelt. Jeg har bare ikke lyst til å være i feil strøk når det ikke er dagslys. Ikke at jeg vet hva som er riktig og feil strøk i denne byen, men jeg er temmelig sikker på at jeg vandret gjennom horestrøket på Via Oreto i går.

Vil besøke en park

Giardino della Memoria er en park jeg fant helt tilfeldig på kartet. Den er laget til minne om alle mafiaens ofre. Den skal visst være en olivenlund med trær med plaketter på. Selv om den ser ut som en helt vanlig Palermo-skrothaug på bildene på google maps. I tilfelle noen hater at parken finnes, tenkte jeg at det var best å komme dit på formiddagen og ikke i tusmørket. Jeg må også krysse en motorvei og gå langs en hovedvei for å komme meg dit. Enda en grunn til å satse på dagslys.

Uregistrerte og uvaksinerte

Jeg har forresten lest meg opp på dette med illegale – eller uregistrerte som de kaller det – immigranter og vaksiner. Og reglene er helt klare: Testo Unico sull'Immigrazione garanterer at alle skal få tilgang til forebyggende helsetiltak og vaksiner. Men: Bookingen må foregå online og krever informasjon og dokumenter som udokumenterte innvandrere ikke har. Ofte må de oppgi personnummer – codice fiscale – som bare ordinære borgere har.

[Takk til Platform for International Cooperation on Undocumented Migrants (PICUM) for denne informasjonen.]





Sto prendendo nuove strade [26.1.22]

[ I am taking new paths ]

                    
Det er viktig at det langsomme livet langt borte hjemmefra er så langsomt som mulig.

Jeg prøver å finne nye veier hele tiden. Nye veier til ingen steder.

Finner Fattighuset

I går ville jeg opp i høyden, og gikk mot Monreale. På veien passerte jeg det fascinerende fattighuset, Albergo delle Povere. Jeg fant ut at fattighuset hadde skifta navn for mange år siden, fra Albergo dei Poveri til Albergo delle Povere. Og helt av meg selv klarte jeg å regne ut at det hadde noe med klientellet å gjøre. Albergo delle Povere var for kvinner. Tidligere var det for alle. Alle de fattige. Nå brukes huset til konserter og utstillinger, men jeg fant ingen inngang som var åpen.

Redd for hunder

Det er veldig mange hunder her. Og hundene går ofte ikke i bånd. Så jeg har øvd inn en flott setning som jeg kan si til eierne:

    Ho paura dei cane!

Jeg har ikke fått testet ut setningen ennå, for ingen av hundene jeg møter, ser ut til å være spesielt folkefiendtlige. Snarere tvert imot.

Dette er som en hel by full av Christiania-hunder.

Forteller om Nesodden

A propos Christiania. Jeg prøvde å forklare en sicilianer om Nesodden. Og han utbrøt Come a Cristiana! Og jeg må innrømme at jeg hadde aldri i verden trodd at noen i denne byen visst hva Christiania var for noe. Jeg må nok også overveie å understreke kunstnerdelen mer enn hippie-delen neste gang jeg forteller noen om Nesodden. Hvis jeg noensinne kommer i snakk med noen igjen da. Det er jo egentlig ikke planen.

Vaksinepass på bussen

I dag ble en afrikaner nekta på bussen uten at koronakontrolløren spurte om verken billett eller vaksinepass.

Jeg tenkte at kanskje afrikanerne her som regel er illegale og derfor ikke kan få vaksinepass.
Eller så kanskje de to rakk å utveksle noen ord eller fakter som jeg ikke fikk med meg.

Jeg var jo ganske opptatt med å fikle med min egen billett og mitt eget koronasertifikat.

Urutinert kontrollør

Kontrolløren var en eldre herre i veldig møkkete boblejakke med busslogoen på kragen. Han slet veldig med å få opp kontroll-appen på de to telefonene han hadde med seg. Sannsynligvis egentlig pensjonist.

Jeg dro til en strand jeg hadde planlagt å bo et par uker ved. Stranda – Vergine Maria lå på et ganske fryktelig sted. Og selve stranda var ganske liten og ganske stygg.





Domenica al sole [24.1.22]

[ Sunday in the sun]

                    
I går var det søndag og fint vær, og alle var ute og gikk, og de satt på kafeer og smilte, og noen spilte gitar og sang, og alt var helt perfekt.

Ikke besøksdag

Jeg skulle sitte på en kafé ved siden av Carcere dell'Ucciardone. Jeg tenkte at det kanskje var besøksdag og at jeg kanskje kom til å få se mange interessante mennesker. Men kafeen var stengt, og ingen mennesker gikk inn i eller ut av bygningen.

Jeg er kanskje litt over middels opptatt av hva som har skjedd der inne og hvem som bor der. Men tror det er typisk utenforstående besøkende å være opptatt av nettopp dette. Den helt ubegripelige kriminelle kontrollen og korrupsjonen.

Jeg er ikke uteligger

På vei langs havna etter å ha vært ved fengselet, passerte jeg folk som faktisk bor i sovepose på gata. Jeg tenkte på at jeg selv kommer fra verdens rikeste land og likevel er så forsiktig med penger at det nesten ikke er gøy. Jeg bestemte meg for å bestille en sydentur. To uker i Cefalu på et sted over budsjett. Så gikk jeg på en fortauskafé og feiret med en caffè macchiato.

Siden de spilte høy musikk fra en høyttaler på en pub på Vucciria da jeg var nesten hjemme, satte jeg med ned og drakk en øl på den afrikanske kafeen. Jeg må ha sett litt afrikansk ut, for to gjester som dukka opp, trodde jeg var eieren.

Tanker om andre utlendinger

Vet et annet bord på den afrikanske kafeen satt fem jenter som snakka gebrokkent engelsk med hverandre. Jeg mistenker sterkt at de tilhører den facebookgruppa jeg er medlem av, den med expats i Palermo, den der alle kvinnene er cirka 21 år mens mennene er 50/50 av typen 26 og får seg ikke og 42 og psykopat. Ja. Jeg er en menneskekjenner. Disse kategoriseringene baserer jeg kun på kanskje fem bilder av gruppemedlemmene. Det er hvor god jeg er til å lese mennesker. På onsdag har de treff på en pub rett nedi gata mi. Jeg har tenkt å gå forbi og kanskje gå inn. De kommer til å si når jeg ankommer We are sorry, but this is a closed event. Fordi jeg ikke er en jente på 21 eller en sexløs mann på 26 eller en psykopat på 42.

Hvis jeg klarer det, skal jeg øve inn dette som respons på det 21-åringene, 26-åringene og 42-åringene sier til meg:

    Sono un giornalista norvegese. Sono un membro del vostro gruppo. Ma mi rendo conto che non mi inserisco. Questo è davvero qualcosa di cui scrivere a casa. Buona fortuna a Palermo.

For ordens skyld: Ingen prøvde å snakke med meg eller være spesielt hyggelig mot meg verken på fortauskafeen eller på den afrikanske kafeen. Bortsett fra de to som trodde jeg var eieren av den afrikanske kafeen. Men det er vel egentlig helt greit siden jeg skal være in silence dette halvåret.





Diventiamo arancioni [23.1.22]

[ We become orange]

                    
Jeg har lest lokale aviser i dag, og de kan fortelle at fra og med i morgen – eller egentlig fra 1. februar – er Sicilia en av Italias fire regioner som går fra gult til oransje nivå.

Flere restriksjoner

Det er allerede påbudt med vaksinepass på mange offentlige steder, som offentlig transport og restauranter. Men fra starten av februar trenger vi det også i de fleste butikker, banker og offentlige kontorer. For min del betyr det sannsynligvis ingenting, siden jeg tror det ikke er tillatt å kreve sertifikat for å få handle mat.

Jeg tenker litt på hva som skjer hvis jeg blir smittet og må i isolasjon. På den lyse siden, så må vel vertinnen min også i isolasjon da – sånn at hun ikke kan kaste meg ut på gata som en spedalsk inntrenger. For sikkerhets skyld kommer jeg ikke til å teste med med mindre jeg blir dårlig. Litt pragmatisk har jeg lov til å være når jeg tross alt er ute på eventyr.

va skjer med de oppmerksomme observasjonene? spør du kanskje nå. Og takk for påminnelsen.

Boblejakkefolket

I går var det lørdag, og alle, absolutt alle, var ute i gatene. Og for første gang gikk jeg med munnbind nesten hele dagen. Blant boblejakkekledde lokale helter. For det er helt tydelig at 10-12 plussgrader er ekte vinter og boblejakkevær her. Men nesten ingen har lue på. Og ingen bruker votter.

Det er salg i alle butikkene her, og lokalbefolkningen, særlig kvinnene, ser ut til å elske salg. Selv om jeg egentlig ikke har sett at noen har kjøpt noe, har jeg sett at kvinnene står og løfter på tøy og ser på prislappene. Jeg har faktisk gjort det litt selv, og holdt på å glemme meg bort og spørre etter størrelsen min da jeg kom over en uimotståelig mørkeblå topp i går. Men så kom jeg på at jeg skal holde budsjettet.

Festen fortsetter

Observasjon nummer to er at pandemien ikke setter en stopper for utelivet her. Jeg var på do klokka 4 i dag tidlig, og da var det fortsatt yrende liv i gatene utenfor. Eller kanskje mer brølende liv av typen Baren er stengt, så vi roper litt i gatene et par timer før vi går hjem.

Det regner litt nå. Men jeg gidder ikke å gå ut for å sjekke om de lokale har bytta ut boblejakkene med regnfrakker. Jeg antar at de går med paraply her. Regnfrakker er nok ikke så hot.

Glatte fortau

Observasjon tre: Når det regner i Palermo, kjører de en børstebil gjennom gatene. Men dessverre ikke på fortauene.

Fortauene består av glatte steiner som blir enda glattere med vann på.

Skaff deg en drøm!

I går ettermiddag gikk jeg forbi ei lita gate med lys og plakater med tekst på. Jeg tok bilde, og oversatte den første teksten som lød sånn: Nel caso foste sprovvisti di un sogno, affrettatevi a procurarvene uno. Perché vivere senza è come vivere in bianco e nero. På norsk blir det sånn cirka: Hvis du ikke har en drøm, skynd deg å skaffe deg en, fordi det å leve uten er som å leve i svart og hvitt. sprovvisti betyr uten.

Nå regner det ikke lenger. Nå har vi blå himmel og sol.

Én ting som bør nevnes: Jeg har fått oppmerksomhet av den positive sorten i dag. En narkoman eller bare en i psykisk ubalanse ropte Bella! etter meg da jeg passerte.

Folket vindusshopper

En annen ting jeg har lagt merke til her er at vindusshopping er en greie. Folk står og studerer det som er utstilt i butikkvinduene. Kanskje de er bærekraftige på ekte og bare kjøper det de virkelig vil ha og virkelig trenger. Eller kanskje de, slik min mor pleide, memorerer det som er i vinduene for så å gå hjem og lage klærne sjøl.





Inseguendo il bello [21.1.22]

[ Looking for beauty ]

                    
På tur i går vekslet omgivelsene mellom stygt og styggere.

Jeg ble så trist at jeg måtte snu – selv om jeg egentlig hadde planlagt å gå helt til Teatro Del Sole for å sjekke om det var sant at hele solnedgangsplassen var svinet til.

Søppel overalt

Jeg behøvde ikke å gå langt før jeg forsto at det var garantert helt sant.

Ustelte plener, søppel og sammenraste bygninger var det som møtte meg, kilometer etter kilometer.

Første møte med skammen

Egentlig var det en opplevelse fra dagen før som trigget dette med stygt og styggere. På tur til Mondello fikk jeg øye på mange halvbygde husruiner i en skråning. Da jeg kom hjem, leste jeg meg opp på Pizzo Sella – la collina del disonore. 170 hus ble bygget ulovlig i 1978 og deretter inndratt av staten. Området skal tilbakeføres til naturområde, men bulldoserne har så langt ikke dukket opp.

Med Pizzo Sella i bakhodet vandret jeg altså østover langs vannet. Og undret meg mer og mer over hvor vanskjøttet alt var. Resonnerte meg fram til at de pengene som settes av til vedlikehold av fellesarealer, sikkert forsvinner på mystisk – eller ikke så mystisk – vis.

I går hadde jeg forresten min første nær-pizzo-opplevelse. Trist og tristere. Restaurantverten der jeg var, satt mye av tiden ved et lite bord sammen med en gretten fyr. Etter en stund fikk den gretne fyren en liten mappe som han forlot restauranten med. Jeg har sjekka Addiopizzo sin liste, og restauranten står selvsagt ikke på lista. Nesten ingen restauranter gjør det, bare noen få hoteller og butikker og en del firmaer.

Men. For guds skyld. Ikke misforstå. Palermo er fortsatt paradiset mitt!





Pezzo dopo pezzo [19.1.22]

[ Piece by piece ]

                    
Jeg tar ett skritt av gangen inn i tilværelsen på Sicilia.

Jeg går ganske ofte med munnbind og ganske ofte uten. Akkurat som alle andre i Palermo. På bussen og i butikkene har vi munnbind.

På gater og strender har vi det ofte ikke. Og på kafeer har vi det i hvert fall ikke.

På kafeene er det som om det aldri har vært noen pandemi og det er skummelt euforisk.





Vivo l'Italia dall'alto [16.1.22]

[ I experience Italy from above ]

                    
Altså. Plutselig sa kapteinen For those who are interested, in a few seconds you can see the lido of Venice and all of Venice. Og så sa flyvertinnen This part of the journey is wonderful. Og så opplevde jeg hele Italia ovenfra en times tid. Før vi krysset et lite stykke hav og fløy inn mot Sicilia.





Il viaggio è iniziato [16.1.22]

[ The journey has started ]

                    
All tenkelig dokumentasjon er i boks. Nå mangler jeg bare et munnbind av typen FFP2 eller N95. Hmm. Nå sjekka jeg et munnbind jeg kjøpte for lenge siden, og det står N95 på det. Pronto per l'avventura!

Etter hvert som jeg lærer mer og mer italiensk, skal nok disse nedtegnelsene også bli mer og mer italienske.





Sta succedendo presto [9.1.22]

[ It will happen soon ]

                    
Etter å ha blitt trippelvaksinert og sluppet unna fritidskarantene har jeg i dag fylt ut skjemaet som skal slippe meg inn i EU og jeg har funnet legesenteret som skal sørge for den siste brikken i puslespillet – den maksimum 24 timer gamle testen.





Il mio nome significa abete rosso [30.12.21]

[ My name means spruce ]

                    
Det ser kanskje litt mørkt ut i verden akkurat nå. Men hvis flyet mitt går, eventuelt etter at jeg har måttet utsette på grunn av pålagt såkalt fritidskarantene, så reiser jeg.

Italienskkurset mitt – i tillegg til duolingo som bor inni telefonen min – er daglige episoder av Montalbano. Takket være dette kurset har jeg nå lært nyttige setninger som:

    Ti veniamo a cercare
    Volevo solo sdrammatizzare
    Lo basta?
    Questa è una storia vecchia
    È morto solo
    Che strana
    Chiudi la porta
    Non lo so ancora

Så dette kan gå bra. Jeg øver ogs på å kunne si, helt uten manus:

    Parlami italiano per favore. Non capisco. Ma voglio imparare

Hvis jeg hadde trodd at noen andre enn jeg selv var interessert i meg, ville jeg på dette tidspunktet forhørt meg om interessen for a) podcast eller b) videosnutter fra oppholdet mitt i et annet land. Men jeg tenker at jeg gjør akkurat som det passer meg med den saken når den tid kommer.





Viaggio comunque [12.12.21]

[ I'll go there anyway ]

                
Det er desember. Smitten sprer seg over alt selv om vi er vaksinerte flere ganger. Alle som reiser til et annet land, må regne med noen dager i karantene eller til og med isolasjon. Men aldri flere enn ti dager etter hva jeg har forstått. Så da er det vel ingen grunn til å avlyse en reise som skal strekke seg over flere måneder?



Mi comprerò una coperta di lana [8.11.21]

[ I'm buying a wool blanket ]

            
Tanken på være helt alene et sted der det er akkurat litt for kaldt, skremmer meg. Jeg har prøvd det. Og denne gangen forebygger jeg kuldesjokk med reiseullteppe.



Ho affittato una stanza [23.10.21]

[ I have rented a room ]

            
Jeg bare gjorde det. Jeg fant fram kartet og lagde en ring rundt området der jeg vil bo. Og midt inni der fant jeg et rom som jeg nå har leid noen uker.





Qualcosa da leggere [9.10.21]

[ Something to read ]

            
Under over alle under. Den italienske boka jeg kjøpte fordi den på en måte er ei kultbok, hadde innebygd, tysk ordliste. Så nå kan jeg faktisk lese den.





Il dado è tratto [7.10.21]

[ The die is cast ]

            
Jeg har kjøpt en énveis flybillett. Jeg har også kjøpt meg sammenleggbare kleshengere. Nå må jeg bare finne en vegg jeg kan henge kleshengerne på.





Viaggerò presto [19.9.21]

[ I will be going away pretty soon ]

                
Jeg begynner å reise langt vekk om 90 dager cirka.

Jeg tror eventuelle lesere forventer litt mer av et reisebrev fra Palermo enn fra for eksempel et vinteropphold i Hellas?

        

Mondello 2022

Corleone 2019

Grana.no, kanskje?