På veien var plutselig hele gata stengt. Og full av markedsboder. De solgte rett og slett alt du kan tenke deg. Kjempebillig. Mat og ting og klær og puter og gulvtepper og såpe og mye annet.

Jeg tok fram min indre italiener og våget meg på å spørre en dame Questo mercato. Ogni venerdì? og hun svarte Si! Ogni venerdì!

Noe annet jeg har kommet over, er noe eller noen som kaller seg Genio Palermo. Disse folka publiserer rett og slett lister med alt som er verdt å få med seg hver eneste uke. Har aldri sett på makan.

Takket være Genio Palermo befant jeg meg i går på en ekte vernissage rett ved Piazza Magione. Galleriet het Roots, og utstillingen var "Vucciria" di Mario D'Agati

Jeg var redd for
a) ikke å finne galleriet, b) at det ikke skulle være vernissage likevel, c) at utstillingen skulle være bare for spesielt inviterte eller d) at det ikke skulle være noen andre enn meg der.

Men det var stinn brakke med bra folk. Og fantastiske, ekte bilder fra Palermo. Jeg snakka med den ene gallerieieren, Roberto, som ble hentet fram da jeg spurte en dame om hun snakket engelsk. Roberto kunne fortelle at det skal komme en serie med slike utstillinger i galleriet utover våren.

Det var mat og drikke på vernissagen. Og etter besøket i galleriet tenkte jeg at det passet fint å avslutte kvelden – altså mine to timer ute etter mørkets frembrudd – med et glass vin på den lokale vinbaren.

Ganske mange hadde tatt turen til vinbaren, Garofalo Francesco. Alle var menn. Men jeg kjøpte et glass vin likevel. Flere av mennene spurte meg om jeg var helt alene i Palermo. Jeg sa at jeg var gift. En ung gutt stilte seg opp foran meg og gned seg på en erigert penis innenfor joggebuksa. Det ble spikeren i kista for meg og den lokale vinbaren. Selv om en voksen mann kom bort til meg og beklaget episoden. Det finnes grenser.